Da var ‘an på plass, fredagen. Som et blinkende fyrlys – på det svarte havet – viser den vei inn i helgen. For en dag, for et land, for en tid vi lever i. I mange familier har man ungdommer som studerer utenlands, i Australia, USA, Tsjekkia, Kina – eller på Bali. Og når man vil snakke med dem, så er det bare å «facetime» med dem. Man kan sitte og snakke med den unge, håpefulle, som sitter ved en bassengkant, et eller annet sted, og påstår at han leser på pensum.

Men nå er det vel slutt, de kan vel ikke finne opp mer nå. Alt tror jeg er allerede laget. Høhø.

Det er akkurat det der som er så underlig. En sak var den gangen de fant opp ting som folk definitivt hadde behov for, som hjulet, eller mulighetene til å gjøre opp ild ved behov. Men når de fant ut at det folk egentlig trenger nå er trådløse ørepropper med støydemping, så er det jo fremskritt og fint. Men det er vel strengt tatt et behov ikke mange var klar over at de hadde før man ikke «kan leve uten». Og nå går vi rundt med de trådløse i ørene, alle som en. Jeg så en dame, med to barn, en i barnevogn og en gående, i butikken denne uken. Moren hadde også propper i ørene. Og det kan man forstå. De to håpefulle var ikke akkurat støydempet. Men hun så ut til å kose seg, moren, så da er det vel greit da.

I avisbransjen er det ofte slik at man kan få uheldige, uønskede, koplinger, mellom de redaksjonelle sakene og annonsene. Som en gang vi i TA hadde en tåredryppende og dramatisk reportasje fra en sultkatastrofe i Afrika. Og på samme oppslaget hadde vi en tospalter annonse fra topp til bunn, med svineribbe på tilbud, på en av de båtene med taxfreehandel, tror jeg. Kontrasten mellom de grufulle bildene fra Afrika og svinekjøttet som ble solgt ut uforskammet billig tollfritt, på vei over til eller fra Strømstad var fæl. Men ingen så det, før avisen var ferdig trykt. Da var det mange som så det. Og meldte fra.

For øvrig fikk jeg tilsendt en annen variant forleden dag. Med en plakatreklame fra Lietorvet, tror jeg, med en eldre kar som leker med barnebarnet – eller oldebarnet – og teksten: God helse – godt liv. Og over der, den vakre logoen til «Vinmonopolet». Man må vel kunne innrømme at det var ganske søtt.

Uansett: Ingen fredag uten en munter historie. Riktignok sa Håkon Bleken en gang at «Det er ingen vits i å late som om livet er morsommere enn det er». Men det kan være ganske morsomt, dette livet, om man bare ser det som er vittig. Og da er vi over på det at menn og kvinner har litt ulike perspektiver på ting.

Som paret som lå i sengen og han ble litt revet med og sa:

- Jeg vil gjøre deg til verdens lykkeligste kvinne. Hva tenker du om det?

- Tja, sa hun – jeg vil nok savne deg.

En annen sa det slik:

Å bli gift er som å gå på restaurant. Du angrer alltid når du ser hva de andre har fått.

Om det var en mann eller kvinne vet jeg ikke, men vedkommende var sikkert glad i mat. Variert mat. Og så har vi også denne da, som er mulig vi menn må ta på vår kappe:

Hva kaller man en intelligent, kjekk og – i tillegg – følsom mann?

Et ubekreftet rykte.

Vel, fredagen er her. Mange skal på julebord. Noen skal pynte i heimen. Men alle, absolutt alle, vil leve bitte litt annerledes, bittelitt bedre, i dag, i morgen og søndag, enn ellers.

Ha en vakker helg, la lyset flomme over novembermørket og signe dagen: Nå er fredagen åpnet!