Seks og sju dager i uken jobber de. Det er ofte et slit fra morgen til kveld. Men det de gjør er helt avgjørende. De er bønder og produserer mat.
De er også blant de lykkeligste arbeidstakerne, når man måler arbeidsglede. Og jeg kan levende forstille meg at det er spesielt givende yrke å ha, på denne tiden av året.
Noen tjener veldig godt, men jevnt over, er ikke bondeyrket spesielt lukrativt. Det kan man se på hvor mange som gir opp, som slutter, som ikke får neste generasjon til å ta over. I 2019 hadde de en ganskje kraftig nedgang i lønn, sikkert påvirket av uåret 20218 da det ikke kom regn hele sommeren. Men i 2020 så det bedre ut.

I øvre delene av Telemark står det mange gårder som ikke det er mulig drive lenger. Man kan bare forestille seg smertene som ligger i at de gamle må gi seg, ingen unge tar over en gård som kanskje har vært drevet i hundrevis av år. Slik smerte antakelig langt mer enn de økonomiske nederlagene.

I Norge finnes det nå om lag 38 000 jordbruksbedrifter. Rundt 36 000 av dem er enkeltmannsforetak.

Fra 2010 til 2020, på de ti årene, ble mer enn 17 prosent av alle gårdene i Norge nedlagt.

Heldigvis er det vesentlig mindre prosentandel areal som er nedlagt. Gårdene blir altså større og matproduksjonen øker.

Det er også mye flere dyr per gård nå enn for ti år siden.

Når det gjelder storfe har gjennomsnittsbruket økt fra om lag 51 til om lag 67 dyr.

Antallet melkekyr har økt fra 21 til 30 på disse årene.

Gjennomsnittet med sauer har gått fra 62 til 65, for geit 91 til 120, høns 2140 til 2814 og slaktesvin 209 til 249.

Ganske sikkert en helt nødvendig endring.

Poenget er at bøndene til de grader både moderniserer driften sin og fornyer seg. Ganske stikk i strid med hva enkelte urbane miljøer liker å skape inntrykk av.

Det er mange grunner til at det er viktig med egenproduksjon av mat.

Alt fra beredskap til miljø. Alt fra smak – til diversifisering av en nasjons verdiskapning.

Jeg leste nylig den franske forfatteren Michel Houellebecq siste bok «Serotonin». Boken handler for en stor del om helt andre forhold, men i en liten del av den tar forfatteren for seg jordbruksnæringen i Frankrike.

Der han forteller om slitet, om håpløsheten, om rusmisbruket og selvmordene i jordbruksnæringen.

Mye tyder på at det er verre i Frankrike enn i Norge. Den en gang så stolte jordbruksnasjonen har ødelagt mye for seg selv og bøndene sine. Først og fremst for at alt skal være så rasende billig hele tiden.

Mange bønder må selge produksjonen sin med direkte tap, selv i normalår. Og da overlever selvfølgelig ikke gården. Nå i april har mange av vinbøndene i tillegg fått ødelagt store deler av drueproduksjonen på grunn av frost.

Som samfunn er det av avgjørende betydning at vi klarer å ta vare på jordbruksnæringen. Bedre enn i Frankrike. Både fordi vi trenger verdiskapningen, vi trenger levende bygder og vi trenger sikre oss en viss nasjonal selvforsyning. Det Norge vi elsker er avhengig av en vel fungerende jordbruksnæring.

De siste 13 månedene har vist oss at vi ikke er så usårbare på denne kloden, som vi kanskje trodde før mars 2020.

Så heia den norske bonden. Kjøp norsk mat – og vel bekomme!