Tippetur - og om kvinnen som skjøt mannen fordi han gikk på nyvasket gulv

Av

Da var ‘an her igjen. Den velsignede fredagen. Dagen som får de andre dagene til å stå i skammekroken og sparke småstein.

DEL

Det er årets 115. dag. Og vi har 251 dager igjen av dette året, 2020, som strengt tatt, så langt, er det rareste året siden jeg kom forventningsfull og spent ut av min mor en oktoberdag i 1964.

Det var ikke mange som tenkte at det skulle bli året- da man stengte hele land, dette. Jeg så en tittel i Dagbladet her en dag, en blant mange i samme retning, der det sto at
«SISTE: Frankrike stengt til 11. mai».
Hadde det stått i fjor så måtte ha vært en satirisk spøk. I år er det nesten dagligdags med den typen nyhetsmeldinger.

Men Norge åpner nå, gradvis. Det er fullt mulig å glede seg over dagene – på to meters avstand.
For folk som synes det kan bli litt vel mye klemming i tilværelsen, litt mye nærhet, litt mye klam intimitet i vår tid, de finnes de også, så må dagene fortone seg som en lek.
Men for de fleste av oss, så er det litt innskrenkende å måtte holde oss så voldsomt på avstand.
Jeg er riktignok utstyrt med et bergensk stemmevolum, men for folk som snakker med normal, eller lavt volum er det forholdsvis upraktisk.

Men det betyr slett ikke at ikke fredagen bør nytes. Og en av de beste måten å gjøre det på er å sitte og fortelle gamle historier.

I alle lag, alle gjenger, alle familier, alle sammenhenger, så har man noen gjengangere av historier – som stadig dukker opp.
Er man på en hytte, og det er jo plutselig blitt lov, så har hyttefolket alltid en historie om den gangen snøen gikk over taket. Eller bølgene slo helt opp til trammen.
Eller den gangen bestemor plukket 200 liter multer.
Eller den gangen onkel Sigve fikk en fisk som var to meter lang. Og ikke lignet på noe annet. Man har ikke fisken, men kanskje man har et bilde av den. Og bare bildet veier to kilo.

Jeg er med i en tippegjeng. I mer enn 26 år har vi møttes så godt som hver lørdag for å tippe fotball. Og en gang i året reiser vi på tur. Tippetur. (foto). Og vi forteller gamle skrøner. Og noen nye.
Siden vi begynner å dra på årene, de fleste har passert 50 nå, så virker historiene stadig nye for oss. En salig blanding av overdrivelser, dårlig hukommelse og alderdom, gjør at de kan fortelles igjen og igjen. Omgivelsene er ikke så interessert. Men det er en annen historie.

Og så må vi til USA. Der var det altså, tro det eller ei, en kvinne som skjøt mannen sin – fordi han gikk inn med sko på nyvasket gulv. Politiet rykket ut og samtalen med operasjonssentralen utspilte seg slik:

- Jeg har en interessant sak her. En kvinne har skutt mannen sin fordi han gikk inn med sko på nyvasket gulv.

-Oj, sier lederen på operasjonssentralen. Har du arrestert henne?

- Nei, ikke ennå, gulvet er fortsatt vått.

Såpass har jeg fått med meg i livet – at det er livsfarlig å gå på nyvasket, vått gulv.

Helgen er her. Solen, våren og mye er på plass.
Og du, akkurat du ja, må prøve å ha en fin-fin helg.

Nå er fredagen åpnet.
Lys over landet!

Artikkeltags