Gå til sidens hovedinnhold

Til mitt kjære Arbeiderparti

En god venn av meg, som også er en klok politiker, sendte meg her forleden et spørsmål på sms: Fra ditt ståsted og i ditt miljø; hvordan opplever du egentlig ståa i Arbeiderpartiet?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg svarte som sant er at det jo var et veldig stort og litt vanskelig spørsmål, så det måtte jeg tenke litt på. Deretter begynte jeg å notere ned på mobilen, og jeg tok meg i å føle at dette var som å skrive et kjærlighetsbrev til en gammel, svunnen flamme. For mitt kjære Arbeiderparti, hvor har det blitt av deg i alt mylderet?

det er nesten litt trist å bivåne min gamle partikjærlighet i dag. Du har på en måte blitt litt uinteressant. Ikke fordi du ikke vil, men fordi du er blitt for utydelig. Du halser etter andre partier og setter ikke din egen dagsorden. Kanskje du rett og slett vil for mye? Og når man ikke har en tydelig kurs eller klart prosjekt, så sparker man kanskje litt i alle retninger?

Politisk ledelse handler om å trygge mennesker. Vi legger framtida vår i hendene til våre politiske ledere og tillit er ikke noe man har krav på. Det må man fortjene. Jeg vet at man egentlig ikke skal klage når man ikke tar ansvar sjøl og jeg vet at politikere er helt vanlige folk. Jeg må likevel komme med et hjertesukk. Arbeiderpartiet består av mange dyktige, skolerte mennesker, men jeg savner sårt nasjonale frontfigurer som engasjerer meg eller som jeg kan identifisere meg med.

Jeg ønsker politiske ledere som får meg til å forstå mer, som kan fortelle meg om sammenhenger jeg ikke selv har oppdaget, som er sympatiske og varme og som jeg er stolt over å være på samme lag med. Som klarer å kommunisere med selvironi og humor, men også tydelighet og skarphet.

Jeg drømmer om et Arbeiderparti som fremstår som arbeidstakerne, distriktene og ungdommenes parti og med tydelig humanitær stemme. Det er jo snart jul, og da er det vel lov å komme med en ønskeliste?

Jeg trenger et Arbeiderparti med et tydelig og virkningsfullt svar på klimakrisa. Jeg er dypt bekymra for framtida til ungene våre. Det er nesten så jeg ikke tør skrive det, men jeg er faktisk usikker på om jeg hadde tort å sette barn til verden hvis jeg var ung igjen nå.

Jeg trenger et Arbeiderparti med et tydelig svar på hvordan vi skal styrke trepartssamarbeidet, selve basisen i vår samfunnsmodell. Det at folk ikke organiserer seg er krise – på alle mulige måter.

Jeg trenger et Arbeiderparti med et tydelig svar på hvordan vi skal bekjempe fattigdom og fremveksten av parallellsamfunn, og som ikke praktiserer arvesynd som en grunnleggende pilar i utlendingspolitikken.

Jeg trenger et Arbeiderparti som viser veien frem mot en innovativ, kreativ og mestringsorientert grunnutdanning for alle barn. Det er leit å si, men i dag fremstår Arbeiderpartiet som konge av flikking og honnørord innen skolepolitikk. Gi lærerne gode vilkår for å ivareta tilpasset opplæring på alle nivå. Gi oss en storsatsning på å utvikle norske, adaptivte læringsressurser i alle fag. Og slutt å snakke om praktiske skolesekker og andre svadaformuleringer om styrking av praktiske ferdigheter i skolen. Det er nesten vondt å skrive, men hvor i alle dager var Arbeiderpartiet da man nå nettopp laget ny læreplan? Hvorfor foreslo man ikke en endret fag- og timefordeling slik at praktiske fag reelt sett får større plass i grunnskolen? Hvorfor er det ingen som foreslår en storstilt investeringsplan som kan sørge for at alle skoler i Norge får får godt utstyrte verksted? Praktiske unger trenger det samme dansegulvet som det de som blomstrer ved en skolepult har fått. Og hvorfor stiller ikke Arbeiderpartiet spørsmål ved den eldgamle eksamensordningen i grunnskole og videregående skole? Det er en gåte for meg hvorfor Arbeiderpartiet ikke tydelig har vist oss en annen kurs i skolepolitikken enn det som dagens regjering står for.

Jeg trenger et Arbeiderparti som satser på å utvikle velfungerende bysentra i hele landet og som overfører reell makt til regionene. Arbeiderpartiet må innse at slaget om de gamle fylkene er tapt. Nå har vi brukt vanvittig mye penger på å etablere de nye fylkene, og det blir en skandale hvis man bare skal kaste alle disse ressursene ut av vinduet – og bruker enda flere penger på en reetablering av de gamle fylkesgrensene. Arbeiderpartiet må heller være det partiet som konkret foreslår nye, sentrale oppgaver til regionene. Hvis man skal endre regionene, så må det heller være for å gjøre de større og samtidig enda mer lokalt sterke. Arbeiderpartiet må eie og styre regionsdebatten.

Jeg trenger et Arbeiderparti som er tydelig på at våre politikerne skal fremstå som nøysomme når det gjelder i politikerlønninger på alle nivå, det være seg via godtgjøringer eller tilknyttede styreverv man får i kraft av sin politiske posisjon. Jeg vil også ha et Arbeiderparti som tydelig sier at politikere skal ha gode godtgjøringer. Dette er viktig for å sikre at politikerne har tid til å møte godt forberedt til møter og som kan stille de riktig gode spørsmålene til administrasjonen. Men det er helt krise med folkevalgte som håver inn et sjusifra beløp for jobben de gjør. Da blir jeg bare flau og skamfull.

Jeg har bak meg et over 30-år gammelt kjærlighetsforhold til Arbeiderpartiet. Jeg gir deg ikke opp ennå, og jeg har igjen blitt aktiv i lokallaget mitt. Jeg drømmer fortsatt om at Arbeiderpartiet kan bli et parti jeg er skikkelig stolt av og som jeg har lyst til å være sammen med. Jeg har fremdeles trua og håper at mine juleønsker kanskje kan gå i oppfyllelse.