Thore er nesten to meter høy - han falt for "minien"

TEKNIKK: Det er veldig mye teknologi å sette seg inn i, sier Svegerg, som er utdannet elektroingeniør.

TEKNIKK: Det er veldig mye teknologi å sette seg inn i, sier Svegerg, som er utdannet elektroingeniør. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Kunstneren Thore Sveberg rakk å slite ut 13 biler før han endelig fant den rette. – Denne skal jeg ha til jeg legger på røret.

DEL

Den 193 centimeter høye 73-åringen ruver bak rattet på en knalloransje Mini Cooper. Setet er justert så langt bak som det lar seg gjøre. Her er det knapt plass til passasjerer i baksetet, men Thore Sveberg har hatt med barnebarna på tur i sin splitter nye bil.

- De synes den er kuuuul.

- FÅR DU PLASS DER?

Thore Sveberg vekker oppsikt når han suser rundt i bilen sin, med ring i øret, skinnkalott på hodet og et skjegg som står som en sky rundt ham.

– «Herregud, får du plass der?», spør folk. Men jeg sitter veldig komfortabelt. Men det er pussig, for de sier jeg kler den også.

Den første firhjulte kjærligheten, med de runde formene, husker han godt. Bobla kjøpte han av farens kompis i 1967. To bobler har det blitt. Men da elektroingeniøren jobbet på Årdal og Sundal verk falt han for en splitter ny Volvo Amazon. Syv nye Volvoer har han kjørt rundt i, og en sølvgrå Mercedes.

– Jeg hadde den i to år, men Mercedes – nei, det var ikke meg, sier Thore og rynker på nesen. Det eneste 73-åringen angrer på i sitt liv, var at han kjørte rundt i bilen med stjerne i fronten. Sist hadde han en ganske anonym, sølvgrå Peugeot, som trofast tok ham dit han skulle. Men da han så den oransje Minien med svarte striper, var han solgt.

VEKKER OPPSIKT

Han henter bilen i et hull i fjellet, og suser rundt i Kragerø. Folk hilser i øst og vest og kunstneren smiler fra kinnskjegg til kinnskjegg.

– Den går som et skudd. Se nå, sier han, og setter automatgiret på S for «sport».

– Den ligger som klistra i veien. Jeg har aldri vært borti sånne kjøreegenskaper. Men den moderne teknologien er en utfordring, også for den gamle elektroingeniøren.

– Det er altfor mye teknologi – og ingen cd-spiller. Det er mye sånt kult her, men den er miljøvennlig, da. Når jeg slipper bremsen, stopper den, sier Sveberg. Han hadde neppe kjøpt bilen hvis det ikke var for fargen:

– Jeg er jo glad i farger, sier han. Med denne bilen kan han ikke unngå å bli lagt merke til.

– Den vekker jo jævlig oppsikt! Det nytter ikke å gjemme seg bort nå.

BOBLENDE KJØREGLEDE

– Det er en avansert boble, sier Pål Berby og Anne Øverland om sin VW Karmann Ghia, 73 modell, importert fra California.

– Den er laget over samme lest som bobla, men en mer fancy utgave, forteller Anne. Den økende levestandarden i etterkrigstiden gjorde at produsentene ønsket en flaggskipmodell, og stylingkonseptet ble laget for Ghia av italienske Luigi Segre.

– Det er en bil med stil og eleganse, som symboliserer et Europa på vei oppover. Den er bygd for å vare lenge. Vi falt både for utseende og komforten. Det er en «likanes» bil, sier Pål Berby. Han ga samboeren en blå boble i julegave, for noen år siden. Den hadde jenta med det blå håret aldri solgt, hvis det ikke var for den lekre slektningen. - De er så fine, og veldig sjeldne her i landet, sier Anne. Pål har til sammen hatt 10-15 bobler. Den første kjøpte han som 15-åring.

– Jeg kjørte ikke så mye… Det gikk noen år før faren min fant det ut, sier han og smiler lurt. Han har mekka mange bobler opp gjennom årene, og byttet noen småting på den nye bilen.

– Det rister litt når smådeler ramler av, spøker han. Anne er heller ikke redd for å få olje på hendene.

– Jeg liker å skru, men her har jeg bare trengt å pusse tennpluggene, sier hun og setter seg bak rattet. Det er en herlig dag for å ta ned taket. Den vinrøde kabrioleten med de lekre linjene blir lagt merke til i bybildet, men er ikke laget for bykjøring.

– Da blir den gretten. Den liker å kjøre langt.

Når Lena Barth Aarstad tar seg en kjøretur i sin mintgrønne retrobil, legger hun alltid inn litt ekstra tid.

Parkert i garasjen, sammen med farens mange veteranbiler, står Lena Barth Aarstads mintgrønne Nissan Figaro. Der har den stått siden lille Theo kom til verden.

– Det er ikke akkurat noen familiebil.

Det var da hun bodde i London at Lena forelsket seg i naboens sjarmerende bil. Hver dag gikk hun forbi og beundret den. Så godt likte hun bilen, at hun til slutt ringte på døren deres og spurte om hun kunne få kjøpe bilen, som er Nissans jubileumsmodell, anno 1991.

– Alle tror den er fra 60-tallet. Det finnes bare 20 000 av den japanske konebilen, forteller hun.

To år etter at hun kjøpte den, skulle hun flytte tilbake til Norge. Det var ikke like lett.

– Den var ikke typegodkjent her, men jeg fikk den til slutt inn på motorhistorisk grunnlag, forteller Lena om sin første bil, som hun kjøpte for 10 år siden.

Bilen har også spilt en birolle i Stedsans, da de satte opp «Fævlane veit». Men nå har den stått så lenge i ro, at den så vidt hoster når hun setter nøkkelen i. Når eieren vil ha opp takluken, protesterer den helt, og Lena kryper like godt inn vinduet, så fotografen får tatt et bilde. Å få bilen ut av garasjen, er litt av et prosjekt, men så mange biler ved siden, foran og bak. Bildet blir tatt i garasjen, med taket på og Lena smilende ut vinduet. Hun har tett program i dag, så noen kjøretur hadde hun neppe hatt tid til.

– Jeg må ha god tid når jeg kjører denne bilen. Alle stopper opp og lurer på hva slags bil dette er. Én gang kjørte en mann etter meg i en halv mil for å ta bilde av bilen og snakke om den.

EN SPESIELL FIRMABIL

Når Steffen Steffensen kjører rundt i firmabilen med Lundetangens logo, ser han bare blide ansikter.

– Mange hilser og vinker når de ser bilen. Den ser jo veldig koselig og hyggelig ut, sier Steffen.

Han kjøpte bilen av Terje Olsen på Mæla gård for 17 år siden, og den har vært daglig i drift siden. Hans Volvo duett 210 står parkert utenfor puben, og ser strøken ut. Etter at han lakkerte den i originalfargen, for fem år siden, har han latt de stå om vinteren.

– Før brukte jeg den hele året, men nå vil jeg ikke utsette den for salte veier, sier Steffensen.

Han har en nyere Volvo også. Den 10 år gamle bilen er det for det meste samboeren som kjører. I Oslo finnes det en hvit utgave av veteranbilen fra 1967. Den er det musikeren Palle Krüger som eier. Da han fikk se Steffens bil, dekorerte også oslomannen bilen sin med logoen til den populære puben i Skien.

– Denne bilen er perfekt for meg, med sin gode lastekapasitet. Her får jeg plass til alt jeg trenger. Dessuten har jeg aldri hatt en eneste bil som jeg har hatt så få problemer med. Den starter hver gang, og går som en klokke. Bensinforbruket ligger over dagens standard, men det betaler man for gleden av å kjøre denne 48 år gamle herligheten.

Artikkeltags