Han han levd gjennom en fotorevolusjon som i sin konsekvens gjør yrkesgruppen overflødig i store deler av presseverden. Inge er den siste som forlater redaksjonens fotoavdeling.

Mange vil nikke gjenkjennende. 45 år som pressefotograf i fylkets viktigste – og til tider største – avis har satt sine spor langt utover redaksjonen. Litt rufsete i stilen, alltid med langt hår (minus en mislykket cutting en gang i fjern fortid da alle i redaksjonen løp rundt i gangene og hvisket; Se inn på på fotoen, Fjelddalen har tatt håret). Kort eller langt hår – han leverte bilder i særklasse. Med Inge på jobb var sånt bankers. Nå er det slutt. 3. juni fyller mannen 62 år. Fotoavdelingens siste skanse suser over i pensjonistenes rekker. Gjerne på en stor motorsykkel. Men den skal som herren aldeles ikke pensjoneres.

Jeg har kjent Inge Fjelddalen siden ungdomstida. Og jobbet sammen med ham i 35 år. Jeg har aldri hørt mannen snakke stygt om kolleger eller andre. Akkurat det er sjelden vare i pressekretser.

Det hendte vi havnet på samme fest, og nyttårsaften 1969 spleiset vi på en halv Golden Cock (eller var det Furfino?) og ble helt sikkert jomfruelig fulle. Begge husker akkurat det.

At Inge Fjelddalen havnet i TA ville gitt lavere Odds enn at Odd skal slå Skotfoss i fotball. Han vokste nemlig opp i toppetasjen med en far som journalist og redaktør.

– Ja, det er sant. Vi bodde i øverste etasje i det gamle TA–bygget til jeg var 10 år. Da flytta vi til Kleiva. Jeg hadde foto som en slags hobby fra jeg var 13–14 år, og begynte etter hvert å jobbe litt for fotograf Einar Pedersen. Han var dårlig til beins, så jeg gikk noen kveldsvakter og jobba litt på mørkerommet for ham. Forteller Inge Fjelddalen.

Einar Pedersen får følgende karakteristikk; En tålmodig og snill mann og en god læremester for en guttunge. Etter hvert fikk Inge sommerjobb i avisa. Og høsten 1970 lærlingkontrakt.

– Jeg var drittlei skolen, så for meg var det helt perfekt å få den lærlingkontrakten. Du gikk jo 10. klasse for å prøve å forbedre karakterene fra året før, men de ble ikke særlig bedre! Jeg var vel nesten mer i avisa enn jeg var på skolen, forteller Inge, som samme høst – fremdeles i det herrens år 1970 – fikk en ny mann å forholde seg til. Børre Madsen dukket opp i unge Fjelddalens liv. En annen legendarisk TA–fotograf. Børre kom fra Nord–Norge og ble ansatt etter Trygve Skramstad samtidig som Inge fikk sin lærlingekontrakt.

– Børre ble min andre læremester etter Einar Pedersen.

– Hvordan var det?

– Voldsomt!

– På hvilken måte?

– Nei, jeg hadde jo lært å lage bilder på mørkerommet. Men da jeg en gang satte film i forstørrelsesapparatet slik jeg hadde lært det av Einar Pedersen, kommer Børre inn og nærmest brøler; «Du kan for faen ikke gjør sånn. Sånn må du gjøe!» Så dro han ut en lang sjuspalter og lagde også andre utsnitt som han viste meg. Men for guds skyld; Jeg lærte utrolig mye av Børre. Mannen var direkte, men redd var jeg aldri. Børre ble en grei og god kollega i mange år.

Å være pressefotograf handler ofte om å gripe øyeblikket og feste det til film. Det har vår mann taklet bedre enn de fleste. Han hadde talent. Ingen dager er like. Ingen hendelser er like. For hvem vet hva som skjer i løpet av dagen? Eller natten? Du blir sendt ut på oppdrag av alle slag. Dramatiske bilulykker, branner eller andre hendelser som krever rask utrykking. Eller sport, for den del. Og en rekke andre og mer eller mindre trivielle greier som også hører med.

– Men du vet hele tida at etter et rutineoppdrag kommer det en jobb som er morsom. Jeg likte til og med helgevakter, fordi det der ofte dukket opp et spennede fotooppdrag. Og så har jeg alltid hatt sans for å komme meg ut av Grenland og oppover i fylket. Der har jeg møtt en drøss forskjellige mennesker med like mange meninger og ansikter på de utroligste plasser.

Gjør inntrykk

Mange jobber gjør inntrykk på en pressefotograf. Ulykker er ille. Mennesker som lider. Noe av det verste som dukker opp i hukommelsen fra de siste 45 årene er en bilulykke i Kilebygda i romjula for noen år siden.

– Det var grusomt, med flere drepte og hardt skadde. Brann og politi kom før oss, men vi var rimelig tidlig ute vi også. Alt var kaos. Det er bare en av mange tragiske hendelser du kommer borti. Og så har jeg møtt en rekke mennesker i ettertid som har vært gjennom dramatiske ting i livet. Det gjør et veldig inntrykk. Barnevernsaker, for eksempel. Skjebner. Ikke alt har kommet på trykk.

– Hva er det store scoopet gjennom 45 år, da?

Pause. Fjelddalen tenker. Men finner ikke det ene scoopet. Men flere. Her er det første han kommer på.

– Jeg husker godt bildet av Nadia Commaneci i 1975 på Grand hotell tidlig en søndag morgen etter at hun var blitt europamester i Skienshallen dagen før. Det var litt morsomt og noe jeg fant på sjøl. Jeg hadde jo dekket mesterskapet dagen i forveien og visste at de bodde på Grand. Da jeg kom på jobb søndag morgen, tenkte jeg det skulle ha vært fint å få til noe litt spesielt. Så gikk jeg ned og inn på hotellet og ble møtt av et par svære rumenere som satt og røykte mens de passet på henne. De var greie de, og putta jentungen tilbake i senga med pokal og greier. Det var litt morsomt, og ble et bra oppslag.

Knut Johnsen

Knut Johnsen satte sitt preg på TA ved flere anledninger. Pressemannen og livsnyteren – eller kunstneren, om du vil – som døde i fjor høst, var både venn og kollega med Inge. De dekket flere saker sammen. Inge har alltid hatt stor respekt for Knuts journalistiske virke.

– Jeg har mange gode minner om og med ham. Vi var mye sammen. Knut var en veldig dyktig journalist, men litt hardere enn de fleste. Noen syntes helt sikkert at han var litt for tøff ved et par anledninger. Men Knut var grundig, ikke bare i TA. Han var rundt over alt – I Varden, i PD og i NRK. Han hadde jo også en flott radiostemme. Så Knut er en mann å savne.

Julegleder

Inge kan også savne de utallige turene rundt om med Kisko – Kirsten Trengereid. Ikke minst i førjulstida for å bringe ut TAs julegleder. Til et menneske en TA–leser mente hadde gjort seg fortjent til en blomst.

Her en story fra et sted i Telemark:

– Vi fylte jo opp bilen med julegleder, husker jeg. En gang innerst inne i en fjellvei, med minst en mil til nærmeste nabo, gikk Kisko ut med julegleden og inn til dama. Da jeg var midt på tunet med et kamera over hver skulder, kommer Kisko som ei kule ut døra, og utbryter: «Du må ta’n, Inge!» Og så viste det seg at det luktet noe helt forferdelig inne på det kjøkkenet. Men vi måtte jo. Lukta kom kanskje fra en bolle med skyller som jeg fikk øye på. Lukta var grusom, men gamlemor og en sønn satt inne da vi fikk lirka julegleden bort på bordet. Jeg sto på dørstokken og knipset bildet, men tror ikke de fattet mistanke til vår stankreaksjon. For de var like blide. Men herregud som vi lo i bilen hjemover. Jeg hadde ei jakke med pelskrave, og i den satt lukta i mange dager.

Håndbak Nordli/Willoch

Inge har foreviget samtlige statsministere fra 1970 og fram til i dag. – Jeg har jo tatt mange bilder av Gro, for eksempel, og syntes hun var veldig grei. Hun dirigerte ikke på noen måte og brydde seg lite om hvordan bildet ble tatt. Stoltenberg senior og junior har jeg selvfølgelig fotografert. Greie folk det også. Men det jeg husker best av alt er bildet av Oddvar Nordli og Kåre Willoch foran valget i 1977. Det skjedde på et valgmøte i Ibsenhuset, og jeg fikk de to til å bryte håndbak på bakrommet etterpå. Det var sånn vi gjorde litt på 70–tallet, en slags stil. Men de to ble helt guttunger underveis og tok skikkelig i. Det ble en kamp, men Willoch hadde jo ikke sjans, ler Inge.

Zappa–scoop

Av andre kjendiser tar Zappa kaka. Også det er en story fra et langt fotoliv. At Frank Zappa også har vært og er en liten helt, stikkes ikke under en stol.

– Jeg har jo fotografert Mick Jagger og Rolling Stones, men bare på scenen. Tre sanger, så ble kameraet låst inn om du ville følge resten av konserten. Men jeg måtte sende bilder hjem og dro til Arbeiderbladet. Da jeg kom tilbake var det fyrverkeri og Stones var ferdig.

Men det var altså Zappa. Først på Kalvøya i 1973. Året etter var Inge og Magne Løberg, som skrev ungdomsstoff og musikkstoff for TA på den tida, på plass i Njårdhallen. Også da med Zappa på scenen.

– I Njårdhallen hadde de solgt så mange billetter at han spilte to konserter etter hverandre med pause i mellom. I den pausen gikk vi på arrangøren og spurte om vi kunne få møte Zappa, noe som utrolig nok lot seg gjøre. Vi satt og venta sammen med NRK radio. Og jeg vil si takk for at NRK–dama var der. For både Magne og jeg ble jo helt stumme da Zappa kom ruslende inn. Fullstendig startstruck begge to. Takket være NRK fikk vi noe ut av det tekstmessig, for jeg tror ikke vi maktet et eneste spørsmål. Men jeg tok noen bilder, også av Magne og Frank Zappa. En veldig blid og hyggelig kar, selv om tekstene hans jo er sarkastiske så det holder.

Førde–gullkorn

Einar Førde var en profil av en statsråd og flere ganger på besøk i Telemark. Inge og jeg møtte ham på Geiteryggen i 1981 – året før rikstoto ble innført.

Der røpet Førde såpass at regjerningen og kirkeministeren – for det var det han var – hadde kommet så langt at et riksspill på trav var rett rundt hjørnet.

Inge forteller en morsom Førde–historie:

– Arne (Olsen) Tovik og jeg kjørte Førde fra Skien til Heddal stavkirke. I bilen oppover spurte Arne, som kjente mannen rimelig godt, om livet i Oslo, festing og sånne ting. Eller om han som kirkeminister måtte være ekstra forsiktig i så måte. Da svarte Einar Førde: «Har eg ikkje kommet meg i seng til klokka to, så gjeng eg heim!»

Motorsykkel

Inge ble tidlig etablert. Han har en datter – Line født 1974 – med sin første kone. Siden 1980 har han holdt hus med Hanne Gauslaa. Gift ble paret også etter hvert. I forfjor ble Inge bestefar. Jakob er halvannet år og bor i Stokke.

– Pensjonist Inge Fjelddalen. Hvordan lyder det?

– Jeg skal ikke kjede meg for jeg har mye å holde på med. I øyeblikket har jeg to hus som trenger litt vedlikehold. Så skal jeg fortsatt å ta bilder, ikke nødvendigvis for avis. Vi leier også et hus i Rauland der vi liker å gå på ski. Ei bikkje har vi også overtatt – en rottweiler på sju år. Conan heter den og må ha mosjon! Og så har jeg noen gamle motorsykler som skal passes og brukes. Og der er vi ved en annen av Fjelddalens «babys» i tillegg til foto. Motorsykkel har han kjørt i over 40 år. Scootertida ble ultrakort, før det ble Suzuki 100, kjøpt hos Mathiesen&Brekke der Lundetangen pub ligger nå. Siden ble det større saker, Suzuki 500 fra Waldemar Christensen i brannstasjonsbakken. En hel generasjon motorungdom i Skien har fartstid hos Waldemar.

På Isle of Man er Inge godt kjent. Mange turer med motorsykkel har gått dit. For å følge spesielle race, men også på ren ferie.

– Isle of Man fascinerer meg veldig. Et slags Mekka for oss motorsykkelfolk, med en masse historie og flere store race, sier Inge, som også har kjørt motorsykkel nedover i Europa flere ganger.

– Men på jobb i bil har du vel i løpet av 45 år i TA kjørt flere ganger rundt jorda?

– Vet ikke. Men jeg har kjørt mye!

En annen verden

Digitaliseringen var begynnelsen på slutten for pressefotografer i aviser på TAs størrelse. Den utviklingen lar seg ikke stoppe. Det er jo ikke mange skomakere igjen, heller, som Inge sier. Eller typografer. En rekke yrkesgrupper er blitt borte. Det lever han greit med og fornekter på ingen måte den digitale verden. Men han synes på mange måter det er trist.

– Fordelene er selvfølgelig åpenbare. Ikke minst det å sende eller behandle bilder er jo av en annen verden i dag sammenlignet med før digitaliseringen. Og så er det jo deilig å slippe kjemikaliene. Som hobbyfotograf er det greit, men å stå i kjemikalier hver bidige dag kan bli litt mye. Heldigvis har jeg aldri hatt plager.

– Hvordan ser du TAs historie framover, da?

– Avisa er rimelig bra den, men litt preget av at det er lite folk igjen i forskjellige avdelinger. Og så blir det vel dårligere bilder når alle fotografene er borte? Det ligger åpenbart en fare i at det blir litt for mye registreringsjournalistikk. Det burde Amedia ta tak i, for det er de som driver og nedbemanner i takt med at opplag faller og inntektene svikter.

– Hvilke grep kan og bør tas for at TA skal leve videre, mener du?

– Jeg har jo tenkt litt på hvorfor vi konkurrerer med Porsgrunns Dagblad eller de andre Amedia-avisene i fylket. Hvorfor ikke sette sammen et team som trår i kraft når det skjer store ting som skal dekkes. Det er erfarne folk i alle våre aviser i fylket som kunne jobbe sammen for eksempel i en drapssak.

– Andre ting?

– Ja! Amedia har konsentrert seg om struktur og å gjøre avisene likest mulig. Litt mer kreative, faglige løsninger ville etter min mening vært offensivt. Jeg har jo tenkt på at for eksempel en gravegruppe, kanskje satt sammen av folk fra hele Østlandet, ville vært bra. Ikke minst for å ha best mulig spesialkompetanse når det skjer store ting eller saker som krever ressurser.

– Har du noen gang tenkt, det her orker jeg ikke mer?

– Ja, det har jeg jo. Aldri helt alvorlig, men det har skjedd. Bandykamper midtvinters på Furulund i Brevik eller fotballkamper i isvind på Pors, kunne være en prøvelse. Og så all hallidretten. Det er egentlig noe dritt for en fotograf. Og for å si det – håndball har jeg aldri hatt noe forhold til. Dårlig lys i hallen, stort sett kjedelige kamper og på tribunen en gjeng med trommer og trompet. Men fotball har stort sett vært fint. Kanskje begynner jeg å gå på Odd for moro skyld? Nei, forresten...

Akkurat det kan ikke Inge Fjelddalen love. Men at han har sin siste arbeidsdag i TA etter 45 år fredag 29. mai, det er et løfte.