290 000 kroner i Statens kunstnerstipend og 80 000 kroner i diverse stipend førte til at boken ble ferdig raskere enn den ellers ville blitt. Stian Johansen har tatt 50 prosent permisjon fra biblioteket for å skrive.
Gjennom rocken har forfatteren funnet tilbake til poesien. «Det trenger ikke være så fint for min del» serveres sammen med musikk på Palace Grill 6. mai. Stedet har både en koselig gourmetrestaurant og en god, gammeldags rockepub. Sammen med John Olav Hovde gir han ut EP-en «Bare en røyk til». Det er på baren duoen fra Grenland skal lansere musikk og poesi.
– Jeg leser diktene mine innimellom. Du kan kalle det diktrock, sier forfatteren fra Skien.
Han debuterte med dikt – og prosaboken «Jeff Tweedy, liksom» på Aschehoug forlag i 2014. Etter å ha gitt ut romanen «Norge og døden» i 2018 kom novellesamlingen «Skilsmissedalen» i 2021.
Rockedikt
At 46-åringen er tilbake der han startet, med dikt, gir han musikkprosjektet noe av æren for.
– Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dikt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle begynne med det igjen, men samarbeidet med John Olav Hovde var en av grunnene til at jeg fant tilbake til diktformen. Rocketekstene er korte og har rim – eller i alle fall rytme.
Også kjæresten inspirerte ham.
– Vi lager ofte mat sammen, men hun er mye flinkere enn meg. Jeg ba henne samle favorittoppskriftene våre i en bok. «Ok, men da må du skrive diktene», sa hun.
«jeg har lyst på maten din
pasta carbonara
pasta chorizo
pasta al limone
kvelder på kjøkkenet, kasseroller og aperol
du som freser, jeg som hakker»
Stian Johansen
«Det trenger ikke være så fint for min del» handler om mat, identitet og utvikling. Det er situasjonskomiske dikt om mat som inngang til kjærlighet, erotikk, generasjonsforskjeller, geografisk egenart, klassetilknytning, og hva tiden som går gjør med oss.
– Det har vært gøy å skrive om mat. Jeg kan ikke så mye om det, men er interessert i å vite mer om det, sier Stian. Boken starter med en ung mopedist som dør på Kjørbekkhøgda. Stian skriver om fritidsklubben Rico, som var en del av livet hans da han var tenåring. I Oslo møter vi Eivind Hellstrøm. Da Stian Johansen var i 20-årene bodde han i Oslo og jobbet for et forlag der.
– Da bar jeg bøker for Eivind Hellstrøm. Forlaget lå 20 meter fra gourmetrestauranten Bagatelle, som Hellstrøm drev.
- Hadde behov for å markere et skille
«Bagateller» var veldig populær, og jeg bar lassevis av bøker som han skulle signere, sier Stian.
Om veien til Hellstrøms restaurant var kort var det stor avstand mellom gourmetmaten der og maten han vokste opp med.
– Det var spesielt å sitte på Bagatelle og spise. Jeg hadde aldri vært på en restaurant som var i nærheten av den. Det nærmeste jeg kom må vel ha vært Sjøloftet i Brevik.
Tittelen på boken spiller på en setning han er vokst opp med. Farmoren sa det. Faren sa det: «Det trenger ikke å være så fint». Da Stian bodde i Oslo prøvde han å distansere seg fra hjembyen.
– Jeg hadde behov for å markere et skille, og byttet ut Norvegia med Jarlsberg. Nå har jeg blitt eldre og tryggere og har funnet tilbake til der jeg kommer fra. Jeg har begynt å spise Norvegia igjen, men jeg skriver bredere enn jeg snakker.