Gå til sidens hovedinnhold

Sterk stemme fra Seljord

Bokanmeldelse: For en debut det har blitt. For en ny forfatter vi kan se i Marie Tveiten fra Seljord. Om urbane bygdiser som prøver å finne ut av livet. Som om det er så lett. «Bonus» er blitt en knallbok.

Er det sjalusiens motsatte side vi får se? Eller er det bareen selvopptatt fars egeninteresse, som utspiller seg foran nyforelskede Astrids øyne? For Anders og Astrid har blitt sammen. Like etter at Edda og Anders gikk fra hverandre. Resultatet av det forholdet var Brynjar. Og årsaken var muligens at Edda hoppet i feil seng.
Romanen «Bonus» på Samlaget starter med et brudd og et romantisk brak. Det er utgangspunktet til Seljord-jenta Marie Tveitens debutroman. Og for en debut det har blitt. I boken er jeg-personen, Astrid, fra Valdres.
Og forfatteren er altså fra Seljord. Edda er fra Island. Og Anders er fra Tønsberg. Eller muligens Hardanger, om man går litt lenger tilbake.

Settingen er disse bygdeurbane unge menneskene som tar for seg av livets koldtbord rundt Grünerløkka og der omkring i hovedstaden. Et koldtbord som er ganske hett innimellom.
Marie Tveiten formidler den litt spesielle stemningen når bygdiser blir byfolk, på en treffende måte. Og med en blanding av ironi og kjærlighet.
Astrid prøver å finne ut hvordan hun skal være best mulige kjæreste, hvordan hun skal gli inn i bonusmamma-rollen og hvordan hun i det hele tatt skal finne sin plass i dette vanvittige puslespillet som vi kanskje kan kalle livet.

Mellom store munnfyller med øl, jobb, kunstneriske ferdigheter og ambisjoner, julefeiring og heite dusjsekvenser klarer forfatter Tveiten noe bortimot et mesterstykke: Hun bygger opp en handling med Hemingway-korte setninger, finner fram til en rød tråd og klarer også å overraske.
Som da Astrid gir bort sin fineste tegning til sin bonus-svoger og svigerinne i babygave og tegningen ikke blir ødelagt. På tross av at den havner på bordet samme med mye som kan velte, som kan ødelegge hennes arbeid, hennes kunst: Og så skjer det ikke. En herlig litterær måte å skape dynamikk på:
Man får en forutanelse – som ikke inntreffer.
Boken er litt slik. Man aner hele tiden at katastrofen er rett rundt hjørnet. Og så kommer den ikke. I alle fall ikke på klisjeaktig vis.
Forelskelsen går over. Men går den over i kjærlighet eller lunkenhet?
Anders har forresten en karakterutvikling som kanskje er litt vel karikert. Han går fra å være sterk, god og alt Astrid ønsker seg, til å bli vel bløt. Han kommer grinende hjem da ex’en Edda har fått ny kjæreste. Akkurat den sekvensen drar karakteren Anders litt ut av fokus. Hadde det vært et skap han kom ut av, hadde det vært troverdighetens skap.
Jeg liker å lese. Jeg liker å lese variert. Det kommer ut mye rart. Jeg har skrevet i TA mange ganger, at det i alle fall ikke kommer ut for bøker i Norge. Det kunne godt ha vært færre. Mange er overflødige. Noen er oppsiktsvekkende dårlige.
Dette er ikke en slik bok. Den er velskrevet, et godt språk, gjennomtenkt, full av energi og med en interessant slutt, som ikke ferdigtygger en eller annen opplagt konklusjon for leseren.
Man blir faktisk gående og tenke etterpå. Og det er vel noe vi alle godt kan gjøre litt mer av: Tenke.
Og det har Marie Tveiten gjort.
Jeg håper og tror at dette er den første i en rekke bøker som kanskje gjør folk bitte litt klokere. I alle fall klok nok til å tenke litt selv. I så fall er det en bonus.