Han fikk prøve seg i Englands galeste klubb: – Glemmer ikke da treneren fikk spillerne til å gråte

PORSGRUNN: Erik Lønnebakke (39) var Urædd-stjerneskuddet som skulle bli Premier League-proff i 1996. Men etter bare et par måneder i Wimbledon fikk han nok. - Unge spillere bør bli lenger i Norge, råder han.

DEL

Det er egentlig alle unge fotballspilleres drøm, å komme seg ut og spille for en storklubb i utlandet. Og de siste ti årene har mange nordmenn fått akkurat den sjansen, spesielt i England. Flere hopper på i ung alder og reiser alene til et fristende tilbud på et Premier League-akademi. Noen får det til og går hele veien, mens andre kommer hjem igjen uten kontrakt.

I 1996 var det imidlertid ikke like vanlig.

En tilfeldighet gjorde at nettopp Erik Lønnebakke fra Langangen i Porsgrunn fikk sin store drøm oppfylt.

«Geson» fikset

Det var sommeren 1996. Tyskland hadde akkurat vunnet EM, alle gikk rundt og sang på «football's coming home» og fotball hadde blitt storindustri gjennom nysatsingen Premier League i England.

Og Erik Lønnebakke var en av de beste telemarkingene født i 1979.

Ronny «Geson» Gunnarsson, mannen med et fotballnettverk de fleste bare kan drømme om, hadde kontor vegg i vegg med Eriks pappa. Den tidligere Fram- og Pors-treneren hadde sett sønnen i aksjon for Urædds a-lag flere ganger, og var imponert. Svensken ringte deretter sin gode venn Joe Kinnear, den gang manager i den beryktede Premier League-klubben Wimbledon, og fikk i stand et prøvespill for 17-åringen.

– Jeg husker vi kom dit midt på sommeren og juniorlaget, som jeg skulle prøvespille for, trente ved siden av a-laget med stjerner som Vinnie Jones, Dean Holdsworth, Robbie Earle og Øyvind Leonhardsen. Folk jeg bare hadde sett på tv. Det var spesielt.

Fikk du med deg disse sportssakene fra uka som var?

Stjal fra idrettsforeningens kasse og handlet til seg selv

Kranglet med Stabæk – prøver seg i Odd

Joshua (17) kan bli nestemann i engelsk fotball, men én ting har han sluttet å bry seg om

Ny serie for å bedre økonomien: – Anlegget bør ikke ligge dødt vinterstid 

Prøvespillet gikk imidlertid såpass bra at han fikk tilbud om å bli lærling i klubben. Etter noen uker reiste han tilbake til England for å slutte seg til juniortroppen.

– Da vi startet opp husker jeg vi fikk beskjed av treneren om at «kanskje får ti av dere profesjonell kontrakt, og kanskje ingen får det». Da merket jeg at stemningen ble litt annerledes – i alle fall fra hvordan det var noen uker i forveien på prøvespillet. Jeg var jo vant til å spille i Urædd, i trygge omgivelser og med gode lagkamerater. Det var helt klart en kulturforskjell i måten å drive på.

Spillerne gråt etter kjeft

De engelske guttene var fra overalt i London, og hadde ingen tilhørighet til klubben slik han var vant til fra Norge. Det var et tøft konkurransemiljø hver eneste dag.

Først frokost, så trening før det igjen var mat. Noen ganger var det en økt til, andre ganger var de ferdige klokken 12.30. Etter det var de overlatt til seg selv.

På banen gikk det greit, men etter hvert skjønte han at han trengte noe mer.

– Det ble litt tomt etter hvert. Jeg var vant til å være med venner hjemme i Norge, og tiden i England ble til sammenlikning en ensom tilværelse, forteller han.

– Jeg husker spesielt én opplevelse som fikk med til å vurdere alt sammen. Vi hadde akkurat tapt 3–1 mot Charlton i FA Youth Cup, og fikk en skikkelig hårføner av treneren i garderoben etter kampen. Det var første gang jeg opplevde noe sånt, og flere av spillerne satt gråtende tilbake etter å ha fått så hatten passa. Det var en veldig spesiell måte å håndtere unge spillere på. Da husker jeg at jeg tenkte «jeg tror ikke dette er det beste for meg akkurat nå».

Etter det tok han en prat med treneren. Han ville hjem til Norge igjen. Det fikk bli med et par måneder.

– Jeg har jo tenkt litt på det i etterkant. Kanskje jeg skulle ha blitt og bitt tennene sammen? Samtidig, jeg var veldig fornøyd med å komme hjem igjen også. Det var andre ting som føltes riktigere for meg.

Gode år i Langangen

Selv om tiden i England ble kort, fikk han noen gode historier også. Som da skadde a-lagsspillere som Robbie Earle og Carl Court kom ned til juniorene for å trene seg opp og da den berømte tikjemperen Daley Thompson plutselig dukket opp på en økt. Vinnie Jones, mannen mange husker som en av de store bøllene i engelsk fotball på 1990-tallet, var en egentlig en veldig fin fyr, husker Lønnebakke. En som lagde mye moro og som pratet med alle – også en 17-åring fra Langangen i Porsgrunn.

Det var i det hele tatt mer til klubben og a-laget som på 1980- og 1990-tallet fikk tilnavnet «The Crazy Gang» på grunn av den litt enkle og oppofrende fotballen og de mange ablegøyene profilene lagde.

– Det var en liten nedtur å komme hjem igjen, jeg husker det. Men samtidig var det godt.

Som en av de beste ungguttene i fylket, tidligere fast på kretslaget og med debut på a-laget til Urædd som 15-åring, var det flere klubber som var interesserte da han kom hjem igjen. Men i stedet for å satse på en toppfotballkarriere hjemme i Norge, valgte Langangen-gutten å takke ja til moderklubben og trener Arnstein Abrahamsen. Abrahamsen hadde nemlig planer for den lille klubben langs E18 mot Larvik. Det ble et aldri så lite eventyr der blåtrøyene tok seg fra den tidens 5. divisjon til 3. divisjon. På et tidspunkt var de Porsgrunns nest beste lag.

– Jeg ble nok mer bevisst på at jeg ønsket meg et godt fotballmiljø etter tiden i Wimbledon. Når jeg er en del av en god gruppe, med godt kameratskap, så har jeg det bra. Årene i Langangen er nok de morsomste årene jeg har hatt som fotballspiller. Og Arnstein Abrahamsen er en av de beste fotballtrenerne en fotballspiller ha.

– Liverpool er greit

Nå er Lønnebakke tilbake igjen i Urædd, som trener for klubbens G8-lag. Nå er det sønnen som skal følges opp.

– Hva jeg hadde sagt om sønnen min en gang får et England-tilbud? At jeg skal være med. Det tror jeg hadde fungert for meg den gangen. Jeg kunne nok stått imot en del ting lettere – hvis jeg hadde hatt en ved siden av meg. Men vi er enige om at Liverpool er en grei klubb. Kommer de på banen skal han få lov, ler han.

– Men sånn generelt tror jeg det er fornuftig å bli i Norge så lenge som mulig når du er ung. Jeg vet at det har blitt litt bedre i England nå, men det er fortsatt langt fra optimalt ut ifra det jeg har hørt. I Norge tenker de totalen, hele mennesket, med utdanning og alt.

– Sånn er det ikke nødvendigvis i utlandet, sier Erik Lønnebakke til slutt.

Artikkeltags