Gå til sidens hovedinnhold

Solberg fikk 20.000 i bot. Hvor mange uker skal man bruke på å etterforske en opplagt sak?

Kommentar: Fredag formiddag gikk det ut en melding på de fleste nyhetsmediene i Norge: «Politiet fortsetter etterforsking av Solberg over påske». Nå skal jeg overhodet ikke ta en ny runde om Erna Solberg og familiens 60-årsfeiring. Men hva i himmelens navn er det politiet driver med? Skal de fortsette å etterforske en sak, der vel alle steiner, hver eneste sushi-bit, alle deltakere er kartlagt?

Denne kommentaren ble først publisert 28. mars.

Er det ikke bare å få utferdiget en bot og avslutte saken? Hvor mange uker skal man bruke på å etterforske en opplagt sak, der mistenkte i tillegg, innrømmer alt?
La henne få boten sin. Den er vel på 20 000. Og bli ferdig med det.

De fortsetter også å etterforske Ap-nestleder Bjørnar Skjæran, etter nachspiel med partifolk på et hotellrom i Bodø. Påtaleleder i Nordland politidistrikt har fortalt VG at de «håper å bli ferdig relativt raskt».

Relativt raskt?

Er ikke det for sent?
Skjæran har også innrømmet og beklaget hendelsen. La han få boten og bli ferdig med det. Det er ikke dette vi trenger våre politifolk og politijurister å sitte i uker og måneder med nå.

TV-kanalen Discovery har laget en serie over ulike krimmysterier i Norge. «Forbrytelsene som rystet Norge».

En av episodene heter «Fallet». Dette er fra august 2013. 3. august det året fikk politiet inn en melding om at Linn Madelen Bråthen (33) ble funnet død i vannkantene ved Sandøya.

Politiet brukte lite ressurser på dette og satset på at det var selvmord. Den siste som så henne var en politimann. Han, viser det seg, løy dramatisk om det som hadde skjedd. Han var aktiv i dagene etter at kvinnen ble funnet. Det viste seg at han både hadde hatt et intimt forhold til henne og forandret forklaring flere ganger.

Den gangen for nesten åtte år siden var TA aktiv i å etterprøve opplysningene som kom i saken.

Mens det fortsatt bare var snakk om et ordinært selvmord, altså en sak som knapt blir omtalt, ble vi oppringt. Vedkommende som ringte turte ikke å snakke på telefonen, så jeg møtte ham på en kafe. Han var redd at politiet konspirerte for å unngå at en av deres ble tatt.

Han fortalte at en ung kvinne i området hadde gått opp ruten og funnet ugjendrivelige bevis på at politimannen som var siste som så henne i livet, løy. I form av overvåkingsvideo som ikke politiet hadde sjekket.

Jeg ble bedt om å komme til Bamble, kjørte rundt på flere adresser. Og til slutt fikk jeg bildet, som beviste at politimannen løy. De to gikk sammen utover broen.

TA trykte bildet på førstesiden med tittelen: «Hva skjedde denne natten».

Det var første gang dette bildet ble offentlig kjent.

I Discovery intervjuer filmteamet politietterforskeren som hadde saken. Han svarer greit for seg.

Det er likevel sjokkerende å høre hvor nær man var at hele saken ble arkivert som et vanlig selvmord. Og at politimannen ikke hadde blitt rettslig stilt til ansvar.

Han ble ikke tiltalt for drap, men for å «ha forlatt et menneske i nød», men han fikk sparken som politi og måtte sone i fengsel.

Det mest sjokkerende, synes jeg, var at saken ble ikke sjekket bedre av dem som skulle gjort det.

Heldigvis finnes det våkne mennesker blant sivile unge kvinner i Bamble. Linn Madelen Bråthen hadde venninner som i det minste sikret at man kom litt nærmere sannheten.

Anne-Elisabeth Falkevik Hagen forsvant 31. oktober 2018. For 29 måneder siden.

Politiet har etterforsket og etterforsket saken i to og et halvt år. Med enorme ressurser. Svært mange folk har vært involvert.

Det virker som etterforskingen står i stampe, selv om det innimellom lekker noen detaljer ut.

Og Tom Hagen, ektemannen, ble fengslet og løslatt.
«Politiet mener fortsatt det er mulig å løse saken. Vi ønsker ikke å tidfeste eller kommentere dette nærmere» skriver politiinspektør i Øst politidistrikt, Agnes Beate Hemiø, til VG.
Statsadvokat Erik Marthinussen sier følgende:
«I alvorlige saker har politiet en etterforskingsplikt. Bakgrunnen for dette er hensynet til fornærmede, de pårørende og samfunnets interesse i å få oppklart meget alvorlige straffbare forhold. Politiet må da uttømme alle farbare veier og spor som med rimelig grad av sannsynlighet kan lede til oppklaring. Det er derfor vanskelig å sette noen dato for når etterforskingen vil kunne sluttføres. Det tar den tiden det tar». Han legger til om framdriften i følge VG:

«Ja. Jeg har ikke noen bekymringer i denne saken».

Nei vel?

Fredag 15. september 2017 ruslet 62 år gamle Hjalmar Johnsen mot Skien sentrum. Han hadde avtalt å treffe noen kamerater, blant annet Morten Andersen, som siden har kritisert etterforskningen offentlig.
Hjalmar kom aldri. Han havnet i elva og døde. Han ble funnet i havnebassenget noen dager senere.
Jeg har vært i kontakt med kretsen rundt Hjalmar, mange ganger siden den fatale hendelsen i 2017.
Det flere har påpekt var hvor lite etterforsking det var, hvor sent det gikk, hvor få avhør som ble foretatt. Riktignok tok de to karer, men forklaringen som ble den offisielle, var mildt sagt lite troverdig.
Det var påfallende hvor – og jeg siterer Hjalmars venner, «lett politiet tok på dette – som helt opplagt var et drap».

Jeg har ikke alle svarene.
Men jeg synes det er ekstrem forskjell på ressursbruken i ulike saker.
I noen saker - spares det ikke på noe. Det kan være store saker - men også de reneste bagateller.
I andre saker gjøres det tilsynelatende nesten ingenting.

Jeg mener vi i all hovedsak har et godt politi i Norge. Mine erfaringer med vanlige polititjenestefolk er gode. Solide folk som bruker tid og krefter på å gjøre livene våre så trygge som mulig.

Men jeg må innrømme jeg stusser svært over ressursfordelingen og beslutningene som de overordnende foretar.

Noen ganger ser det ut som man har uendelighet med ressurser. Andre ganger, selv med mulige drap, ser det ut som at det er bare å få lagt bort saken så fort som mulig.
Og slik kan vi ikke ha det.
I et rettssamfunn.