Jeg hadde lekt doktor med en jente bak ripsbuskene i hagen hjemme

SØKELYS: For drøyt femti år siden var det forbudt å pule i Norge. Det sto kanskje ikke noe om det i Norges Lover, men vi som var barn på den tiden visste at det å pule var så grisete, ekkelt og farlig, at ingen voksne ville finne på å gjøre noe sånt.
Av
Publisert

I hvert fall ikke foreldrene våre. Skulle vi få en bror eller søster, var det opplagt noe som ble ordnet med på sykehuset, av ansvarsfulle leger i hvite frakker som røykte pipe og kjørte Volvo Amazon.

De eneste som pulte for femti år siden var øllikene og øllikkdamene. Og de gjorde det oppe i skauen, i buskene nede i parken eller i krattet langs Porsgrunnselva. Det var derfor vi fant kondomer, spillekort, pornoblader, tomflasker og fyrstikkesker på sånne steder. Ja, for sånn var det på den tiden, at ga du først fanden lillefingeren, så tok han til slutt hele handa. Det som begynte med en røyk, utviklet seg til poker, banning og øl, og endte til slutt med puling, hjelpeklasse og opphold på Bastøy.

Vi hadde sett en opplysningsfilm om det på skolen. Den handlet om en førstereisgutt fra en liten bygd som ble alkoholiker allerede på toget til Oslo, fordi han hadde havnet i en kupé med noen ungdommer som fristet ham til å drikke hjemmebrent, og som spilte populærmusikk fra utlandet på en reiseradio. Det gikk med ham som det måtte gå, han ble akterutseilt i Amsterdam og havnet på et horehus. Filmen viste dristige nærbilder av en oversminket dame med nylonstrømper som løsnet på strømpebåndene, mens førstereisen satt dritings i en stol og flirte.

Guttene i klassen over oss hadde snakket om denne scenen i flere år. Det var virkelig noe å se fram til. Jeg husker skuffelsen over hvor kort tid den varte, og hvor lite vi tross alt fikk se. Men det var likevel nok til at fantasien ble satt i sving, og til at vi forsto sammenhengen mellom forbrytelse og seksualitet.

Men hva gikk det nå egentlig ut på dette som ølliker, øllikdamer og akterutseilte førstereisgutter drev med? Jeg hadde lekt doktor med en jente bak ripsbuskene i hagen hjemme, og hadde en vag fornemmelse av at jeg var på rett spor, men noe mer visste jeg ikke.

Det sto en tobinds legebok i bokhylla vår hjemme. Svaret lå kanskje der. På noen sider et godt stykke ut i bind to, mellom groteske fargeplansjer av barn med engelsk syke og spedalske negre i siste fase, fantes det et kapittel om samliv mellom kvinne og mann. Det sto riktignok ikke noe om puling der, men det lå noe under som jeg skjønte hadde med det gjøre.

En av illustrasjonene viste en trapp som gikk opp fra to sider og møttes på midten. På trappens venstre side var det en tegning av en naken mann som løp oppover trappen med utstrakte armer, og på høyre side, en kvinne som gjorde det samme. De møttes på toppen av trappen og omfavnet hverandre, men fordi tegningen var liten og forenklet, var det ikke mulig å få med seg hva som egentlig skjedd mellom dem, ikke engang når jeg tittet på den med forstørrelsesglasset til morfaren min som samlet på frimerker. Teksten var det heller ikke stort å få ut av. Jeg synes å huske at den handlet om kjærlighet, glede, ekstase og sammensmeltning, og mer hørtes ut som noe fra et dikt enn det jeg hadde greid å snappe opp av gutteprat om slike ting ute i skolegården.

Det fantes riktignok et par interessante bilder i boka av noe som het fødselsåpningen sett rett forfra og i tverrsnitt, men det var dessverre langt flere nærbilder og beskrivelser av alle de forferdelige sykdommene som kunne ramme disse delene av kroppen.

Noe av det som bekymret meg mest, var hvor komplisert det hele lot til å være, i hvert fall på kvinnene. For et virvar av kanaler, rør og forgreininger! Alt hang jo sammen med alt. Jeg kjente panikken melde seg. Ville jeg noen gang greie å finne fram der nede? Nei, det var nok en grunn til at det å lage barn var noe som foregikk på sykehuset. Hvis du ikke var øllikk da.

Artikkeltags