Supertirsdagens historiske valg

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Det store spørsmål man kan stille seg nettopp nå er: Vil nominasjonsvalgene supertirsdagen, altså i natt norske tid, bringe en kvinne eller en afro-amerikaner fra det demokratiske parti inn i Det hvite hus?

DEL

Kronikk Den politiske historie forteller oss at først i ettertid aksepteres vanligvis de store hendinger som politiske omveltninger. Amerikanerne har i så måte for lengst akseptert at 1968 var året for sterke politiske begivenheter som det amerikanske samfunn fremdeles lever i skyggen av.

Nå gjelder det nattens nominasjonsvalg i 22 delstater. Der velges flertallet av utsendingene til partilandsmøtene til sommeren som så skal nominere de to presidentkandidatene. Vil denne såkalte supertirsdag finne sin historiske plass på samme måte som 1968?

Det var det året da Martin Luther King og Robert Kennedy ble myrdet, da vietnameserne gjennomførte tet-offensiven mot de amerikanske styrkene, amerikanske studenter gjorde opprør mot krigen, det brente i mange amerikanske byer og ikke minst, det demokratiske partis nominasjonsmøte i Chicago brøt sammen i politisk kaos.

Partiet dreide mot venstre i alle viktige spørsmål og tapte makten til republikanerne- det være seg Vietnam- krigen til seksualpolitikk Det republikanske parti ble med stort hell lansert som partiet for «Det tause flertall», mot langhårede venstrefrikere og opprørske studenter.

1968 var kort og godt det året da alt forandret seg og alt syntes mulig, godt eller dårlig som Washington Post skrev i årets nyttårsbetraktning. I ettertid må det sies at de bemerkelsesverdige begivenheter hamret ut den nye politiske arv som begge partier overtok og måtte forvalte etter det skjebnetunge 1968.

Det britiske tidsskriftet The Economists medarbeider i Washington brakte nylig en høyst aktuell analyse av det tidsskriftet kaller «40-års kløa» i amerikansk politikk. Amerikanerne blir ikke kvitt 1968-begivenhetene. Han peker på at begge partier stadig spiller på det samme tema: Republikanerne karikerer demokratene som hippier fra Harvard og Yale. Mens demokratene anklager republikanerrne for å gjenta feilgrepene i Vietnam i krigen i Irak...

Når de konservative så sterkt hater Bill Clinton, er det fordi han etter deres mening legemliggjør selvdyrkelsen og nytelsessyken i 1960-årene. Republikaneren John McCain som i 1960-årene var torturert krigsfange i Vietnam, reagerte sterkt på at demokraten Hillary Clinton har avsatt en million dollar til Woodstock konsertmuseum, hvor store krigsdemonstrasjoner ble holdt i 1960-70-årene.

Demokraten John Edwards var den eneste som kanaliserte Robert Kennedys tanker og ideer. Han gjorde avvikling av krigen i Irak som sin signaturmelodi, han konsentrerte seg om å avvikle fattigdommen og la mye av valgkampen til de indre bydeler og slumstrøk på landsbygda. Men etter nederlaget i Florida trakk han seg fra presidentvalget.

Demokraten Barack Obama (45) gjør mest mulig ut av den kjensgjerning at han bare var et par år gammel og ikke kunne delta i 1960-årenes Kulturkampf. Han poengterer at Hillary Clinton og andre har slåss seg i mellom om de samme saker siden 1960-årene og det gjør det svært vanskelig for dem å samle land og folk for å få ting gjort.

Blir amerikansk politikk fortsatt en omkamp eller kan USA med nytt politisk mannskap fri seg fra 1960-årene? Det avgjør velgerne i valget av politiske ledere og program. Selv om Hillary Clinton skulle gi de gamle kulturkrigere en ny sjanse til reprise på 1968, er det all grunn til å tro amerikansk politikk med henne i Det hvite hus blir noe annet enn en slik omkamp.

Det er flere årsaker til det. For det første har det demokratiske parti erstattet 1960-tallets kulturliberalisme som knekte partiet i 1968, med en forsiktig kulturkonservatisme, særlig i så følsomme spørsmål som dødsstraff og våpenkontroll som partiet stort sett ignorerer. Hillary Clinton støtter forbudet mot flaggbrenning og Obama støtter store økninger i militærbudsjettet.

Dessuten er det ikke lenger særlig kraft i Nixons republikanske strategi om det moralske forsvar mot den kulturelle elite. Det republikanske parti har selv skaffet seg en rikelig andel av skilsmisser, aborter og homoeksesser. Årets populisme er den gammeldagse økonomiske populisme.

Forskjellen på Vietnam-krigens og Irak-krigens USA gir seg selv: Studentene er opptatt av å skaffe seg en god jobb og ikke av et regimeskifte, demonstrasjonene mot Irak-krigen er ubetydelige i forhold til 1960-årene, kontrakulturen har for lengst sluttet fred med kapitalismen og fremfor alt - om lag 150 millioner amerikanere, halve befolkningen er født etter januar 1969.

Men den virkelige store forskjell ser man i rasespørsmålet. Etter mordet på Martin Luther King fløt blodet i 125 byer, 46 mennesker ble drept, 2500 såret og 21 000 arrestert, soldater forsvarte Kongressbygningen med maskingevær, Stokely Carmichael svor at de skulle gjøre slutt på «skittpraten om å stanse opprøret». I dagens USA kan afroamerikaneren Obama bli president.

1968 var et bemerkelsesverdig år. I natt kan det legges en ny mal for amerikansk politikk.

Republikanerne karikerer demokratene som hippier fra Harvard og Yale. Mens demokratene anklager republikanerrne for å gjenta feilgrepene i Vietnam i krigen i Irak...

Artikkeltags