Myk vildand med stø kurs

Artikkelen er over 13 år gammel

Det var Snorre Kjetilson, med god hjelp av kona, Reidun, som skapte Geiteryggen flyplass på 1950-tallet. «Ikke gi deg, ingen ting er umulig!», var Kjetilsons motto

DEL

Kommentar Det kriblet litt i meg. Min lille drøm var endelig gått i oppfyllelse. Jeg skulle for aller første gang fly fra Geiteryggen flyplass. Med Vildanden flyselskap.

Jeg vet ikke hvor mange flyplasser jeg i årenes løp har vært på og hvor mange forskjellige fly jeg har fløyet med, men Geiteryggen har jeg aldri tatt fly fra. Det var dyrt å fly på 1950- og 1960-tallet. Den gangen var det å fly bare en vag drøm.

Men vi som bodde i Skien, og enda nærmere, på Gråtenmoen, kunne hver søndag gå tur til Geiteryggen flyplass. Opp til Klosterskogen Travbane, forbi Jomfrudammen, gjennom skogen, oppover bakker og så var vi på rullebanen. På Geiteryggen.

Der var det juke-box. Der var det bjørner. Der var det fly.

Svette og varme etter å ha gått fort og med altfor tykke ullgensere, gikk vi inn i den lave kafeterian og kjøpte Solo. Solo har aldri vært så kald og god og gul som på Geiteryggen. Verken før eller siden. Og var vi heldige, hadde noen puttet en mynt på juke-boxen og Cliff eller Elvis gjorde oss enda varmere. Men det var The Beatles som gjorde oss heitest, «She loves you, yeh, yeh, yeh».

Det var Snorre Kjetilson, med god hjelp av kona, Reidun, som skapte Geiteryggen flyplass på 1950-tallet. «Ikke gi deg, ingen ting er umulig!», var Kjetilsons motto. Han startet som akkordskriver i Drammen Jernstøperi. Fra kontoret sitt kunne han se over til sportsflyplassen ved Lier stasjon. Når han hørte fly i luften, gikk det som nålestøt gjennom ham.

Det var dristig. Det var vågalt. Det var dyrt. Men han virkeliggjorde drømmen sin og tok trafikkflysertifikat. «Ta mej tusan om jag har svarta eller hvita vingor, bare jag får flyga».

I et Cessnafly 180, det første av denne typen i Skandinavia, fløy han avisa Dagbladet fra Oslo til Hydros porter på Herøya og med endestasjon på Hjellevannet i Skien. Etter hvert ble Geiteryggen hovedbasen. Oppdragene økte på. Det var slitsomt, men det var spennende.

Fjellfly-epoken tok til. Sportsfiskere, jegere og fotturister til Hardangervidda. Og en og annen bemidlet person som skulle til hovedstaden. Eller bryllupsferd. I 1968 giftet Sonja og Harald seg, og hvem andre enn Snorre Kjetilson fløy dem til Astruphytta på Hardangervidda og lurte hele pressen som trodde de skulle reise med kongeskipet.

Og ingen bjørner i hele verden har fløyet mer enn de to bjørnungene, Bamse og Tasselass. De var ungene til Pekka og Lisa, og de var godt forvart bak to solide nettinggjerder på Geiteryggen. Det bare hørte med at vi som bodde i nærheten måtte jevnlig se til disse småtassene som etter hvert vokste litt i omfang.

Alt dette tenkte jeg på der jeg satt i Vildand-flyet og nøyt utsikten en fredag ettermiddag. Skog og hei og fjellvann badet i høstsol. Vi hadde nettopp tatt av, og jeg var på vei til Bergen. Skulle besøke min yngste datter som studerer der.

Det er behagelig å fly. Det er lettvint og praktisk. Gratis og trygg parkering på Geiteryggen. Dessuten vil det bli meget gunstige priser for studenter og pensjonister. Turen til Bergen tar 55 minutter. Store deler av turen kunne jeg følge med på landskapet under meg. Snødekte fjelltopper glitret i sol. Veier slynget seg gjennom vanskelig terreng. Vi nærmet oss Flesland. Vann. Øyer. Bruer. Hus. Og trampoliner! Bergenserne må visst være svært spreke&

Det er morsomt når ungene blir voksne og flytter litt på seg. Da får man reist litt selv også. Jeg har ofte vært i Oslo og besøkt min eldste datter. Men jeg har dessverre gitt opp å stole på tog og NSB. Jeg tar buss eller bil. Bussen til Oslo er alltid presis og pålitelig.

Og det er Vildanden til Bergen også. Om det er få eller mange passasjerer, flyet letter uansett. Tre ganger daglig. Det er regelen. Det skal ikke være som de tidligere flyselskapene på Geiteryggen, NorWing og Teddy Air som stadig kansellerte avganger grunnet få passasjerer.

Bergen er en sjarmerende by som mange ønsker å reise til. Og som noen må reise til. Studier eller arbeid. Møter og konferanser. Konserter og festspill.

Sola skinte hele helga. Min datter og jeg satt på Bryggen og spiste is. Og vi gikk på Torgallmenningen der en mengde bunadskledde, marsjerende sanitetskvinner var samlet til landsmøte. En blid bergenser, Helge Jordal, forvillet seg i mengden av alle de bunadskledde, noe han tydeligvis ikke hadde noe imot.

Min datter som har flyttet fra kollektiv til egen hybel med ett vindu, trengte gardiner. Skal det være lilla eller olivengrønne, valget var ikke helt enkelt. Det var lettere med eggeglass og blomster, noe som også ble kjøpt inn. Jeg traff hennes venner, vi gikk ut og spiste fiskemiddag.

Når sola skinner, tyter bergenserne ut fra sine hus i smug og gater. Hver solstråle nytes begjærlig. Vi gikk opp til Fløien, en ganske så bratt tur. Men bergenserne er i god form&

Søndag var det hjemreise. Sammen med oljearbeidere og sanitetskvinner. En myk flytur med Vildanden. En hyggelig og blid betjening.

Takk til initiativtakerne til Vildanden AS som hindret at Geiteryggen ble nedlagt. Som snart utvider med Stavanger-rute. Og som viderefører det som Snorre Kjetilson trodde så inderlig på. Han var sta. Han var spesiell. Kanskje mer vill enn tam. Akkurat som vildanden i Henrik Ibsens skuespill som fikk seg et par hagl i kroppen. Stakk til bunns, beit seg fast i tang og tare og i alt den fandenskap som der nede fins. Men som kom opp igjen..

Artikkeltags