Så pass ille at jeg måtte avlegge utstillingen et besøk en gang til - alene denne gangen - for å bearbeide noe ¿ Det som rammet meg så hardt i sjelen, var møtet med femtenåringen Alf Abel Goldwasser. Hans passbilde og en oppsummering av de brutale fakta som preget hans korte liv og død har fått en sentral plass på utstillingen, rett innenfor bildene av to motpoler fra det okkuperte Norge: Bjørn Østring og Gunnar Sønsteby. Den første troende NS - medlem og frontkjemper... I krigens siste år hadde han ansvaret for sikkerheten på Gimle, Quislings residens på Bygdøy. Den andre en av våre største frihetskjemper, og Norges mest dekorerte mann.

Museet har gjort en god jobb med å la både de «onde og gode» fra krigens tid komme til orde. Norske motstandsfolk og norske nazister ... Etter hvert som tiden har gått, har vel fargene blitt litt mindre svart-hvite¿ og krigens grusomheter har bleknet.

Og da glemmer jeg ikke likhaugene fra KZ-leirene og gasskamrene og de nesten seks millioner jødene som ble utryddet som skadedyr i Das Reich.

Massedøden blir for ufattelig; for upersonlig. Vi makter ikke å ta det inn. Men ansikter og enkeltskjebner lar seg ikke så lett avvise. Alf står der og stirrer på oss. Med et bedrøvet spørsmål: Gjorde dere nok for å redde meg og mine?

Han var en jødisk skolegutt som bodde i Oslo sammen med sin familie da krigen kom til Norge. Han hadde sikkert blitt mobbet en del for sitt jødiske opphav, for alt jeg vet også for krøllene sine. Trolig var han flink på skolen og hadde begynt å tenke på hva han skulle bli. Han er pent kledd i jakke og skjorte. Den øverste, vanskelige knappen er ordenlig knappet til. Den kan han nok ha plundret litt med av og til..

Det har nok vært mye plunder i Alfs liv, som en liten gutt i en forhatt minoritet, men det var han og hans familie vant med. De cirka 1500 jødene som bodde i Norge var ikke akkurat elsket, men det var heller ikke tatere og sigøynere i mellomkrigstidens Norge. Og det var lenge før Quisling og nazistene fikk statsmakten. Avisene - selv de mer oppegående - var fylt av kvasivitenskapelige artikler om rasehygiene.

Men i 1942 ble livet til Alf alvorlig plundrete. Det var da statsmakten slo til mot jødene.

Disse hadde nok hatt en anelse om hvilken vei det bar. Noen hadde greidd å rømme over til Sverige. Men de fleste trodde det ville ordne seg på en måte, som det hadde gjort så ofte før. Rett nok hadde de fått en rød J for jøde i passene sine. Alle over 15 år hadde fått det. Også Alf, som hadde hatt fylt 15 år 28. mai - da himmelen over hans liv og hjem ennå viste strimer av lys. Nå var det blitt høst - og mørket ble totalt.

Alf ble arrestert den 26 oktober og sendt til Bredtvedt fengsel. Et par dager senere ble han sendt til Berg interneringsleir - Nå var kampen for «den endelige løsningen» av jødespørsmålet kommet i gang i Tyskland - og Norge slapp ikke unna. Det en kan spørre seg i ettertid var om vi var flinke nok til i hjelpe våre jødiske landsmenn i denne situasjonen. Var politiet det? Hva visste folk om det som foregikk på Berg og andre steder?

Den 25 november sendte Statspolitiet ut en instruks om arrestasjon av alle kvinnelige og mannlige jøder som hadde J i passet og var over 15 år. Barna under 15 skulle følge mødrene. De ble fratatt all eiendom, men det skal sies til nazistenes og statspolitiets «ros» at de førte nøye oversikt over armbåndsur, smykker og andre verdisaker - i to eksemplarer. Morgenen 26. november ble Alf sammen med andre jøder utmarsjert fra Berg. Han fikk med seg proviant for fire dager, samt spisebestikk, arbeidsklær og sko og et ullteppe.. Kanskje også skjorta med de vanskelige knappene? Han ble sammen med nesten 600 andre norske jøder transportert med skip til Polen og endte som så mange andre i Auschwitz, der han slet og frøs og sultet til han ikke greidde mer, og det var ikke mange dagene. Den første dagen i desember, sluknet livsgnisten i barneøynene hans. Og det var kanskje det beste. Men jeg spør meg selv hva disse øynene hadde sett før de sluknet? Hva hadde han opplevd av frykt og sorg? Hva visste han om mor og far og søsknene..? Det ble den store gåten for meg på Quislingutstillingen. Og gåten ble ikke mindre når jeg hørte Bjørn Østring fra høyttaleren på veggen bak meg. Som gjentok og gjentok: Quisling var det fineste menneske jeg noen gang har truffet!

Men så er jo også livet gåtefullt.