Smør matpakke, god gammel norsk tradisjon

Av

Jeg har alltid likt matpakker. Det kan man jo, på flere måter, se på meg. Men jeg har en viss glede av å lage disse matpakkene også. Når jeg skal på jobb, lager jeg matpakke. Ofte når jeg skal ut å reise litt lengre, med bil, tog, buss, eller fly har jeg med meg matpakke.

DEL

Innimellom må vi reise til Oslo for ulike møter hos eierne våre. I alle fall før «hangout»-møter ble den nye normalen. Da har det hendt at jeg har matpakke og også har med litt til TA-direktøren Jan Arild og økonomisjef Anne-Lise – så vi kan meske oss med på toget. De har av og til høflig og beskjedent takket nei, før de har snudd, sånn rundt Tønsberg og takket ja.

På utenlandsturer med fly, så har jeg også matpakke. Flymaten er sjelden særlig god, den er ofte alvorlig overpriset og da er en dobbelristet skive med dansk rugbrød, remulade, sprøstekt løk, sylteagurker og roastbiff, svært langt å foretrekke. Det er ikke først og fremst for å slippe å betale 148 kroner for en sørgelig bagett innpakket i plast, men det er en hyggelig bieffekt. Det viktigste er at selvlaget matpakke smaker godt. Best.

Da jeg var guttunge hadde vi usedvanlig dårlig råd. Min mor var en tryllekunstner og kokk i tillegg og fikk mye god mat ut av lite penger. Men økonomien var, for å si det mildt, alvorlig presset. Likevel, hver onsdag, mittwoch som det heter på tysk, midt i uken, så laget hun litt ekstra god matpakke. Med eggerøre eller omelett. Dagene på den tiden, husker jeg, var ofte grå, ikke spesielt lystige, men matpakken fra mutteren, med eggerøre, var et lyspunkt, som jeg den dag i dag, 40 år senere, husker godt. Jeg tror knapt det går en onsdag uten at jeg, i en flyktig tanke, kommer på de fine matpakkene som muttern sendte med oss på onsdagene.

Oppslagsverk kan fortelle oss at matpakke er en typisk norsk tradisjon som er omtrent 90 år gammel. Da fjernsynsprogrammet «Typisk norsk» skulle kåre et helt typisk norsk ord kom «matpakke» på tredjeplass.

Også i disse nærmest uvirkelige dagene smører jeg matpakke. Det vil si, jeg smører ikke, om det betyr at jeg har smør på, men jeg fyller på med mye annet godt. Og bruker gjerne majones, som et velsmakende lim. Bildet er fra dagens matpakke. Onsdag bør jeg jo – i respekt for min mor – ta litt ekstra godt i.

Vi er ikke mange som er fysisk på plass i TA hver dag nå, kun en håndfull mennesker som må være tilstedeværende. Resten jobber, og jobber godt, fra ulike hjemmekontor, så lunsjen er ikke noe stor sosial begivenhet. Men å sitte på kontoret og ta fram en skikkelig forberedt matpakke, må jeg innrømme gjør dagene litt mindre konforme, litt mindre krisepreget.

I noen dager etter 12. mars satt jeg hjemme og jobbet. Jeg kom med fly fra utlandet 29. februar (med matpakke) og fikk noen dager i hjemmekarantene. Men selv da laget jeg matpakke. Selv om det ikke er mer enn sju meter fra kjøkkenkroken til skrivebordet mitt, så syntes jeg at såpass orden måtte det være over tingene.
Så, altså: Sett litt lys på tilværelsen og unn deg en matpakke.
Vi lever ikke bare av mat og drikke – det trengs matpapir også.


Artikkeltags