- En alkoholiker kan vel ikke løpe maraton?

HEI, JEG HETER LARS...Lars Kittilsen har skrevet en åpenhjertig beretning om sitt liv som alkoholiker der fornektelse, ensomhet, og skam preget store deler av hverdagen. (Schibsted Forlag)

HEI, JEG HETER LARS...Lars Kittilsen har skrevet en åpenhjertig beretning om sitt liv som alkoholiker der fornektelse, ensomhet, og skam preget store deler av hverdagen. (Schibsted Forlag)

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

SKIEN: Det tok lang tid før Lars Kittilsen selv erkjente at han var alkoholiker. Nå har han vært tørrlagt i over to år og har skrevet boka Hei, jeg heter Lars...En alkoholikers dobbeltliv.

DEL

- Motivet mitt for å skrive boka er at jeg vil bidra til mer bevisstgjøring og avstigmatisering. Jeg vil si at alle kan havne i risikosonen, og ved å være åpen så kan flere kjenne seg igjen og kanskje ta grep og slippe å havne der jeg gjorde, sier Lars Kittilsen til Side2.

ALKOHOL VAR KULTUR

Lars Kittilsen ble både av seg selv og andre oppfattet som om han hadde livet på stell. Han hadde en vellykket karriere, sunne interesser og god økonomi. I tillegg har han hatt en trygg og god oppvekst.

- Jeg jobbet som redaktør i Varden, løp maraton og var interessert i å lage god mat, reise og både drikke og snakke om god vin. Jeg drakk ofte dyre viner og visste mye om vin. Jeg så på alkoholen som kultur.

Forholdet til alkohol gikk på et tidspunkt fra å være nytelse, kultur og aroma til å bli en destruktiv kraft han ikke lenger hadde kontroll over. Og det skjedde over tid, mens han gjorde alt for å skjule alkoholmisbruket for andre. Han levde et dobbeltliv der han utad var tilsynelatende sunn, frisk og suksessfull, mens han låste døra da han kom hjem og tok frem de fine vinene. Overfor seg selv benektet han problemet.

- Jeg burde skjønt det! Men jeg hadde et idylliserende forhold til alkohol som jeg lenge gjemte meg bak. Da jeg merket at jeg ikke lenger hadde kontroll,  lukket jeg øynene og så begynte benektelsen og besettelsen. Jo verre besettelsen var, jo mer lukket jeg øynene. Jeg var jo en fyr som hadde hatt kontroll hele livet og det meste hadde gått på skinner. Når jeg nå spør meg om hvorfor jeg ikke skjønte noe tidligere, så er jeg bare takknemlig for at jeg skjønte det så tidlig som jeg gjorde og at jeg fikk hjelp på rett tidspunkt, sier han.

Lars gjennomgikk et seks ukers opphold på alkoholklinikken Vangseter og var glad han fikk plass da han var på bunn og var klar.

- Hadde det ikke vært plass eller hadde jeg måttet vente fire dager til, hadde jeg nok manipulert meg selv til at jeg kunne fikse dette selv.

Lars forteller i boka at han ikke kjente seg igjen i det han tenkte var beskrivelsen av en alkoholiker.

«Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt – og gjerne alene.»

- Jeg innbilte meg at jeg ikke kunne ha noe problem, for en alkoholiker kan vel ikke løpe maraton?

Han skriver:

«Jeg visste innerst inne at jeg drakk for mye på den tiden, men jeg merket også at lysten på alkohol ble mindre når jeg trente hardt.»

- Løpingen ble en annen måte å søke ro på, en sunnere hobby, en motvekt til alkoholforbruket muligens. Men etterhvert ble også løpingen en avhengighet og en flukt som smeltet sammen med drikkingen.

- ALKOHOLIKERE DRAKK SPRIT

Han så ikke på seg selv som alkoholiker.

- Alkoholikere drakk sprit og var annerledes enn meg. Det var en del av min egen benektelse. Da jeg kom til Vangseter, skjønte jeg at jeg ikke var alene. Jeg kjente meg igjen i alle de andre og oppholdet ble min redning.

I boka skisserer han det slik;

«Hadde jeg vært misbruker, ville jeg vel kjøpt det billigste som fantes og heller ha valgt sprit? Jeg kjøpte dessuten viner som var dyrere enn det mange andre kjøpte, og jeg drakk vin. Når jeg lovte å skjerpe meg, kunne jeg finne på å trene mer, jobbe mer og vise meg fra en enda bedre side. Jo verre det ble, jo mer manipulerte jeg meg selv. Kontrastene ble større og større, og det ble stadig mer skam, skyld og ensomhet. En stor del av livet mitt ble en hemmelighet. Fasadelivet var en del av min egne bekreftelse. Benektelsen ble min største fiende.»

Lars kunne ta seg et par glass når han kom hjem fra jobb og gjerne mens han lagde middag. Han noterte på et tidspunkt hvite og røde dager, men stoppet da han skjønte at det ikke fantes hvite. Etter hvert eskalerte drikkingen såpass at han gjerne drakk øl til frokost, angsten spiste ham opp innvendig og han kom seg til slutt ikke ut av senga. De psykiske problemene var blitt så store at han ble henvist til akuttpsykiatrisk avdeling og han ble sykmeldt fra jobben som redaktør i Varden.

- Jeg kunne våkne med hjertebank, svetting og angst.

Ved ett tilfelle drakk han en hel flaske rosévin på en halvtime klokka tre om natta for å få sove videre.

Han måtte ha alkohol for å fungere.

- JEG ER ANSVARLIG

Lars er opptatt av at det er han selv om er ansvarlig for at han ble alkoholiker.

- Det er bare min egen skyld at jeg ble alkoholiker. Alkoholisme er en følelsessykdom og for meg ble det en flukt og en form for medisin. Jeg drakk fordi jeg mente jeg «fortjente det», hvis jeg var sint, lei meg eller glad. Jeg fikk også en ro da jeg drakk, så etter en stresset dag på jobb, brukte jeg alkohol for å roe meg ned. Jeg flyktet fra sterke følelser. Det er lett å skylde på mye og mange, men heldigvis skjønte jeg fort at det var jeg som var problemet.

På Vangseter møtte han likesinnede og nå to år etter går han fortsatt jevnlig på møter og treffer tørrlagte alkoholikere.

- Det er lett å glemme hvor man har vært og det betyr uendelig mye for meg å være sammen med disse menneskene som har opplevd mye av det samme som meg, folk som forstår og folk som jeg forstår. Ellers lever jeg et normalt liv i dag. Jeg føler ikke at det å ikke drikke alkohol er en forsakelse. Det er positivt å ikke drikke og jeg vet at jeg aldri kan ta det ene glasset. Alkoholisme er som et innbilt kjærlighetsforhold. Da jeg først innså at jeg aldri kunne drikke alkohol igjen, hadde jeg en slags kjærlighetssorg.

MASSIV ROMANTISERING AV ALKOHOL

I dag lever Lars et helt normalt liv. Han har valgt å være med på fester og sammenkomster der andre drikker alkohol, men ser med nye øyne på hvordan alkohol ofte blir romantisert.

- Alkohol er veldig vanlig i alle sammenhenger, og jeg tror den massive romantiseringen av alkohol i samfunnet ikke er sunn. Selv om det alltid er den som drikker for mye sitt ansvar, så tror jeg det hadde blitt lettere for alle dersom man ikke romantiserer alkohol. Jeg tror også det er viktig at leger er bevisste på symptomer og tegn og tør å snakke med pasienter om deres alkoholforbruk. En bredere åpenhet og flere behandlingsplasser for alkoholikere er viktige tiltak, i tillegg til at jeg mener det ikke bør bli en større tilgjengelighet av alkohol.

Å bli alkoholiker kan ramme alle, mener Lars.

- Du trenger ikke en dårlig barndom for å bli alkholiker. Jeg hadde en fin barndom, mange gode venner og en støttende familie. Det kan rett og slett ramme alle.

Lars er spesielt takknemlig for at familien hans stolte på han hele veien.

- De var aldri kontrollerende da jeg kom hjem etter behandling. Og det var viktig for meg og det har betydd uendelig mye at de viste meg denne tilliten. Jeg skjulte også alkoholforbruket så godt at det var umulig for andre å oppdage. Vi må aldri glemme at det er alkoholikeren som må ta ansvar. Hvis han eller hun ikke vil, er det ingen andre som kan hjelpe.

Artikkeltags