Gå til sidens hovedinnhold

Skal arbeidsmiljøloven hindre arbeidsgiver å være snill?

Artikkelen er over 1 år gammel

I TA har vi lest om at Skien kommune har hatt 7863 brudd på arbeidsmiljøloven hittil i år. Sikkert flere nå, for dette var i oktober. I NRK har de meldt at i Oslo kommune skal det være 250 000 brudd på arbeidsmiljøloven de siste årene.

Det er mange sider av dette: Det første er selvfølgelig at arbeidsmiljøloven skal følges. Det er derfor vi har lover. Men er vi nå så sikker på at «brudd» faktisk er lovbrudd? Det finnes forholdsvis mange unntak fra arbeidsmiljøloven. Og kommer man inn under unntaksreglene, så er det per definisjon ikke brudd.

Rådmann i Skien, Ole Magnus Stensrud, påpekte i TA flere årsaker til brudd.

«Sykefravær og behov for vikarer på kort varsel, mangel på tilgjengelig kompetanse ved behov for vikarer og uforutsett behov for overtidsarbeid knyttet til akutt behov, tidsfrister og arbeidsmengde.»

Men, han mener også at kommunen er for snill, for imøtekommende overfor ansatte som bytter vakter.

«Gjennomgangen viser også at vi ut fra lovens begrensninger nok er for imøtekommende når arbeidstakere selv ønsker å bytte vakter eller ta ekstravakter som medfører brudd», sier rådmannen. Er det at arbeidsgiver prøver å finne gode løsninger for de ansatte et problem?

I et innlegg i Dagens Næringsliv (DN) skriver Marianne Klausen og Andreas Hovland som er advokat og advokatfullmektig i advokatfirmaet Føyen Torkildsen:

«Lovens regel om arbeidstid på ni timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke er som en Jarlsbergost, full av hull. Unntakene er mange og kompliserte, og det kan være en krevende øvelse å utarbeide arbeidstidsordninger i tråd med arbeidsmiljøloven for virksomheter som ikke opererer med vanlige åttetimers arbeidsdager fra mandag til fredag».

Jeg skal være den første til å forsvare arbeidsmiljøloven. Men det er et tankekors dersom det er slik at de som lager lovene i dette landet, våre folkevalgte, når de selv opererer med en virksomhet, som en kommune, bryter de samme lovene. Og når de prøver å være fleksible og imøtekommende så blir de «tatt». Da kan det hende at man rett og slett lager lover som er for strenge, for kompliserte, for vanskelige å følge. Som med NAV-saken.

Noe helt annet, som likevel er i slekt med samme temaet, er dette med hele stillinger. Det at man tilbyr en rekke ansatte i det offentlige helt ubegripelige brøker på 6,14, 17.57 eller 32.59 prosent stilling er synd. Og bør gjøres noe med.

Kommuner og det offentlige bør i størst mulig grad kunne tilby folk 100 prosent stilling. Men dette er så viktig at også folkene, og deres fagforeninger, må kunne komme i møte.

Om en kommune tilbyr folk 100 prosent stilling, men samtidig sier at det kan kanskje bety at du må jobbe tre dager fra den adressen og to dager fra den adressen, så må det være mye bedre, enn at folk ikke får full jobb, full lønn og full opptjening av pensjonsrettighetene.

Jeg hørte om noe slikt et sted ikke langt herfra. I skolen. Kommunen hadde behov for en spesialist i flere skoler. Ifølge min kilde så hadde de en perfekt person for jobben. Men vedkommende måtte altså møte på tre forskjellige skoler i løpet av uken. To dager, en dag og to dager. Og da satte foreningen seg på bakbeina, selv om vedkommende selv var villig, for å få 100 prosent jobb.

Lover og regler er til for å følges. Også arbeidsmiljøloven. Men også sunn fornuft kan være en god rettesnor når det gjelder arbeid. Spesielt fordi det faktisk ikke er så ofte de er i konflikt. Om man i tillegg til å lese lovens bokstav – også følger lovens intensjon.