Gå til sidens hovedinnhold

SAVNET av andre folk å dele tanker, måltider eller latter med, kan ødelegge et liv

Ensomhet skal man ikke tulle med. Den kvelende følelsen av å være alene, når man ikke ønsker å være det, kan ta knekken på sterke mennesker. Savnet av andre folk å dele tanker, måltider eller latter med, kan ødelegge et liv. Noen blander sammen det å være enslig med det å være ensom. Det er så absolutt ikke det samme. Det er uønsket enslighet som skaper ensomhet. Og det er opplest og vedtatt at ensomhet er en av vår tids store folkesykdommer.

For noen år siden ble det forsket på dette.

I Norge viste forskingen, blant 15000 nordmenn, at to av ti følte seg ensomme. Litt flere kvinner enn menn. (24 prosent mot 18 prosent).

Forskingen viste også at ensomhet tiltar i styrke etter som man blir eldre. Kanskje det også er årsaken til at flere kvinner enn menn føler seg ensomme. De lever rett og slett lengre.

Og mest utbredt er ensomhet blant mennesker over 80 år. 32 prosent i det alderssegmentet føler seg ensomme. Men det er slett ikke bare et aldersproblem. I aldersgruppen 18–29 år føler 23 prosent seg ensomme.

Tallene er ikke helt ferske, men det er ingenting som tyder på at ensomhet er avviklet som menneskelig utfordring i vår tid.

På tross av sosiale medier, et utall tv-kanaler og en velstand vi neppe har sett før i menneskets historie.

I tillegg så har pandemien redusert treffpunktene så mye at det skal ikke mye forestillingsevne til for å skjønne at det siste halvåret har vært ekstra ensomt for mange.

For meg henger ensomhet og gledesløshet sammen. Og jeg husker jeg var rasende på den salmen. Eller det jeg trodde var en salme. Det viste seg at det var ord som Bjørnstjerne Bjørnsson skrev i sitt skuespill om den skotske dronningen Maria Stuart.

Uansett – så er det horribelt mørkt, dystert og fælt:


Hver glædes-stund du fik på jord,

betales må med sorg.

Om flere følges ad, så tro,

de gives kun på borg.


Der kommer snart en smærtens-tid

med suk for, hvad du lo;

den lægger rentes rente til

med afdrag i din tro.


Og for ikke å gjøre det bedre, så må jeg også ta med dagens spesielle status. Det er noe tungt, noe dystert over søndagens «etikett» i kirkeåret. Om du sjekker kalenderen så vil du se at de geistlige har utstyrt søndag 25. oktober med navnet «Bots og bededag».

Det er mørkt nå. Dagene blir oppspist av dunkelheten i begge ender. Minutt for minutt. Time for time.

Og jeg kjenner det:

Mørketiden treffer meg litt hardere, år for år. Jeg kan ikke underslå det faktum at den lyse årstidens avvikling, den mørke årstidens stadig mer framoverlente oppførsel i slutten av oktober, utover i november, i desember og januar, merkes.

Litt ut i februar kommer det seg litt og når mars-solen skinner sine skarpe stråler, så opplever jeg at det nok en gang er håp.

Men før den tid har vi mange mørke kvelder foran oss.

Enten du er ensom eller ikke, så er det slik for de fleste av oss at mørket biter fra seg.

Og jeg vet at gode folk ofte føler dette er den verste tiden av alle.

Det finnes ensomme mennesker, som sitter rundt omkring og merker at mørket også kryper inn i skrotten, inn i hodet.

Ensomhet er ikke til å tulle med. Ensomhet kan være en motstander tøffere enn de fleste.

Men ensomhet har også medisin, eller motgift.

Du kan både dele ut og motta den.

Det fantastiske er at du kan motta medisinen ved å dele den ut.

Du kan besøke noen du kjenner. Du kan invitere noen du ikke kjenner så godt. Du kan slå på tråden, møtes på kafé, eller kle deg godt og gå en lang tur, med noen andre, i dunkelheten.

Og plutselig vil du kunne oppleve at ensomheten er litt mindre truende, mørket er litt mindre svart, det tunge litt lettere å bære.

Det er min oppfordring til deg i dag:

Ikke vent på at noen andre gjør det. Ta initiativet selv.

Bruk deg selv som medisin mot både andres og egen ensomhet. Dobbel virkning. Og er det så hyggelig som det ofte er å møte folk, så kan det også bli en langtidsvirkning.

Noe av det fineste som finnes er senskader av sosial kontakt.

Det heter vennskap og hjelper mot det meste.