Linda Iren Grytten hadde vært på en reise i India, og traff en lærer som underviste i meningen med livet. Hun tok å fulgte læreren og meldte seg på en workshop på Bali. Linda hadde allerede sluttet i jobben som blomsterdekoratør.

58- åringen som nå er bosatt i Vest-Telemark, visste med en gang at det var noe veldig spesielt med Bali. Der ville hun male i stillhet og finne seg et sted hun kunne være. Hun startet opp som selvstendig næringsdrivende, og dro til Bali hver vinter i to til fem måneder av gangen.

– Jeg ble oppslukt i menneskene på Bali. Måten de levde på. Måten de ser livet på med tanke på balanse mellom jobb og det spirituelle. Det var som om sjelen min blomstret. Jeg kunne få være den jeg er i de omgivelsene, sier hun.

Linda brukte tiden på å male mye. Hun satte pris på hvordan maling og det kreative er en del av kulturen på Bali. Etter at hun ble kjent med Bali, hadde hun også noen gruppeturer fra Norge og viste det beste av det hun hadde funnet.

«Det er en fugl»

Første gang Linda bodde i Bali møtte hun en mann som heter Nyoman. Deres møte skulle bety mye for Linda. Han kom med frokost og rengjorde rommene der hun bodde. Linda var veldig opptatt av hva andre mente om meningen med livet, også Nyoman. De fikk mange gode samtaler sammen. Men det er en samtale hun husker spesielt godt.

– En dag ble han veldig opptatt av en fugl under samtalen. Han stoppet å snakke. Jeg spurte «hva skjer?». Han svarte «det er en fugl, jeg er sulten». Han prøvde å fange fuglen, men klarte det ikke, sier hun.

Realiteten slo som lynet ned i Linda, og hun så ikke lenger hvordan alt var bare utenfra. Det var en fattigdom skjult blant alt det vakre.

Linda og Nyoman holdt kontakten. Hver gang hun kom ned til Bali fikk hun høre om hans nyheter. I løpet av de årene giftet Nyoman seg og fikk to døtre. De delte sine historier. Da Linda arrangerte gruppereiser, fikk han hovedansvaret til å samle transporttaxier når de skulle ut på utflukt.

– Jeg spurte gruppene om at hvis de hadde noen klær som ikke passet kofferten, ekstra håndklær, sjampo eller noen kroner, så ønsker jeg alt som kan hjelpe de lokale balineserne. Det er ikke alltid så mye som skal til, sier hun.

– Hun forsørger familien alene

Linda føler seg heldig for at hun har blitt glad i flere familier der. Mange balineser har hatt det tøft under pandemien. Men med pengene innsamlet i spleisen til Linda får hun en mulighet til å gjøre livet litt lettere for dem økonomisk.

– Pengene vil gå til alenemoren Putu som forsørger familien sin alene. De vil gå til Nyomans familie, og spesielt til hans datter med epilepsi og hjerneskade. Hun har ikke fått de medisinene hun trenger, og det gjør henne veldig syk. Pengene vil også gå til Wayan, Desi og flere som har det tøft, sier hun.

Linda husker ikke helt når hun møtte alenemoren Putu. Men Putu er en tradisjonell massør, og underviser også lokale balinesere- så de kan starte sitt eget. Hun er veldig tradisjonell. Putu forelsket seg i en balinesisk mann, fikk et barn, trodde at de skulle gifte seg, men han var gift fra før.

– Da er du annenrangs som kvinne. Når du har barn med andre og ikke er gift. Hun falt også for en tysk mann og fikk et nytt barn, men det ble slutt. Derfor forsørger Putu sine to barn og sin far- helt alene.

– Fikk ti kilo ris i måneden

Da pandemien slo innover Bali, sto familiene der på bar bakke. Putu fikk 10 kilo ris i måneden. Nyoman fikk ikke noe fra myndighetene. Han fikk litt ris fra skolen til datteren. Når lønnen din har vært basert på turisme, blir det vanskelig å kunne forsørge familien sin slik en pleide.

– Putu har det siste året jobbet litt på rismarkedet og høstet ris i bytte mot ris. Nyoman begynte å jobbe i bygg og anlegg, for de må ha mat på bordet, sier Linda.

Linda har stått på for å samle inn penger til Putu og Nyoman. Hun har til og med sendt penger til medisiner og mat fra sine private penger. Men da det ikke gikk lenger, har hun solgt egne ting og fått alt fra smykker, klær til bøker fra venner og kjente- som hun kan selge. Hun er så takknemlig over at hun kunne hjelpe familiene da pandemien sto på som verst.

– Jeg sto med sommerfugler i magen. Jeg kunne se for meg takknemligheten deres da det kom inn en 100 lapp til. Barnet til Nyoman som endelig kan bli bedre, og får de medisinene hun trenger, sier hun.

Noen av pengene Nyoman har mottatt gjorde at de kunne starte sin egen «bedrift». Under pandemien brukte de pengene til å kjøpe inn ingredienser for å lage noen tradisjonelle kjeks, som de kunne selge, og da hadde de mulighet til å nesten doble pengene på det.

Samler inn 50 000 kroner

Linda har samlet inn 46 550 kroner per dags dato, og målet hennes er å nå 50 000 kroner. Spleisen ble startet i våres, og de pengene hun har sendt tidligere blir brukt av dem nå.

– Jeg kan ikke hjelpe alle. Men jeg kan hjelpe akkurat dem, sier Linda og legger til:

– Det gjør meg så glad å kunne hjelpe de som har beriket livet mitt der nede. Jeg synes det er helt fantastisk å kunne gjøre det.

Da Linda skulle skrive på spleisen hvor mye hun ville samle inn, trodde hun at 50 000 kroner var å ta litt hardt i, men det kan jo hende det kommer noe- det gikk over all forventningen.

– Hvordan har reaksjonene til familiene i Bali vært?

– De uttrykker sin takknemlighet. De vet ikke hvordan de skulle ha klart seg uten, de hadde nok klart seg, men den datteren til Nyoman blir bare verre uten medisiner. Nå kan hun endelig bli friskere, sier Linda.

Hva pengene går til

– Det er nok av de som hører at penger er involvert, så lager de en historie om det ene eller det andre. Men det er derfor jeg gir det til balinesere som jeg kjenner, og til dem som de kjenner igjen som trenger penger, sier Linda.

Hovedsakelig går pengene til medisin som datteren til Nyoman trenger. Pengene gjør også at Putu og Nyoman kan forsørge familiene sine og får betalt regninger, som for eksempel strøm og lån. De har måttet låne penger til skolegang og diverse ting.

– Jeg vil at familiene skal kunne unne seg noen klær. De har ikke kjøpt et plagg til ungene på flere år. Nå kan de få klær som passer, og nye klær. Men jeg vil ikke styre hva de bruker pengene til, for jeg stoler på at de er såpass oppegående at de rasjonelle, sier hun.

– Ser framtiden lysere ut for familiene nå?

– Det har begynt å bli bedre. Jeg tekstet akkurat med Putu, og hun virker optimistisk. Turistene er tilbake, og de føler seg håpefulle for framtiden sin, sier Linda og legger til:

– De har fått et håp om at det blir bedre, og i oktober gis pengene fra spleisen «Balihjelp». Den avsluttes da. Familiene har da et helt annet grunnlag, og det gjør meg håpefull.