Gå til sidens hovedinnhold

Raseriet mot sentralisering

De vil så gjerne tegne et bilde av bygdetullinger mot framskritt, der de sitter og kommenterer og analyserer i den urbane vellykketheten. Men samtidig så viser det seg at sannheten er noe helt annet. -Vi trenger distriktspolitikk og fiskeripolitikk som respekterer verdiskapende arbeid. Det var hovedpoenget til første foredragsholder Bjørn Egil Flo som er forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Og tittelen på foredraget er sterkt og autentisk: «Kjensla av ran». Han la an tonen for det sinnet og det distriktsopprøret, vi bare har sett startet av.

Flo sitt poeng er presist: Bygde Norge døyr langsomt. Det døyr så langsomt at me trur det leve, sa Flo. Som påpekte hvordan distriktspolitikken i Norge har gått fra en moralsk basert politikk til en markedsliberal mangel på politikk.

Det er Lokalsamfunnsforeningen som arrangerer denne konferansen som jeg har hatt gleden av å delta på de siste årene. I år er det omlag 650 påmeldte.

Tematikken er ikke blitt mindre aktuell av pandemien. Det handler om hvordan vi i dette landet skal kunne forsvare og ivareta alle de hundrevis og tusenvis av lokalsamfunn i en tid da sentraliseringens klamme hender henger over så mye av vårt virke.

Tidligere har vi fått nærmest et dystopisk innblikk i den såkalte Nærpolitireformen, som i praksis var det motsatte. Et soleklart flertall av politiet selv mente det også.

Man har fått høre hvordan tvangssammenslåing av kommuner og fylker har ført til en rekke feilaktige beslutninger, elendig forvaltning og dårligere tjenester.

Og vi har fått direkte innblikk i hvor overkjørte folk i for eksempel Finnmark føler seg etter at de, på tross av et overveldende flertall imot, ble slått sammen med Troms.

Jeg mener det er helt greit at ulike partier og ulike politiske miljøer har et ulikt syn på hva som er det beste for landet framover. Jeg anerkjenner også at det kan være folk som oppriktig mener at mest mulig sentralisering kan være den riktige veien å gå. Det er en demokratisk rett.

Det jeg ikke anerkjenner er triks og knep for å lure folk.

Slik man på mange måter gjorde med politireformen.

Resultatet ble slett ikke det regjeringen forespeilet ordførere og andre, landet rundt. Eller forespeilet Ap og KrF for å sikre et flertall i Stortinget.

De sa også at kommunesammenslåinger (i all hovedsak) skulle være frivillig.

Bø kommune er et klart eksempel på at man ga blaffen i folkeviljen. Det var aldri noe flertall for sammenslåing blant befolkningen i Bø for å slå seg sammen med Sauherad. Men sammenslått ble de.

Den arrogansen som dette vitner om, fører til et sinne over hele landet. Og dette sinnet kan være farlig.

Når en eller annen selvoppnevnt politisk elite herjer med folk så kan det få fryktelige utslag. Jeg så det så sent som i forrige uke når forslag om nye bensin- og dieselpriser kan få det til å koste 20 kroner literen.

Det er ikke underlig at folk som ikke har mer enn de trenger, i distriktene, blir rasende.

Når man sitter inne i Oslo, i gangavstand til det meste og forteller at i Vest-Telemark skal folk som må kjøre mange mil hver dag, skal få vesentlig dårligere økonomi, så blir man fortvilte. Og frustrerte.

Dette sinne vil jeg ikke si at Lokalsamfunnskonferansen «tapper av». Men de prøver, på demokratisk vis, å ta tak i problemstillingene, stille de ansvarlige krevende spørsmål og være med på å justere en kurs, som kommer til å bli svært uheldig for landet vårt, om ikke den endrer seg.

Og meningsmålinger og annet tyder på at flere og flere velgere er langt mer enig i kampen for distriktene, enn elitene er.
Og da har man bare to muligheter.
Legge om kursen, eller tape makten.
Og legges kursen om for sent, så taper man makten uansett.