Det er 25. april. Klokken er nesten 12, og hele familien, bortsett fra min far er samlet i kirken. Øynene mine er lukket, men plutselig hører jeg en voldsom lyd.  Når jeg åpner dem, ser jeg at hele taket, som er i blikk, rister. Det beveger seg som om det er elastisk – lagd av gummi.

Aldri, i mitt 25-årige liv har jeg opplevd noe verre.  En stille og rolig dag, har blitt forvandlet til totalt kaos. Folk skriker, roper, griper tak i barna sine og løper i alle retninger. Det føles som om hele jorda er i ferd med å kollapse.

Utenfor er alt dekket av støv. Det virker som om hele byen gråter. I full panikk springer mennesker rundt i gatene på jakt etter åpne plasser. Plutselig kommer et nytt sjokk.

Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme frykten i øynene på menneskene rundt meg. Den samme frykten kan sikkert gjenkjennes i mine egne øyne. Der og da føler jeg meg helt hjelpeløs. Hjelpeløs overfor min kone, mine venner, alle som gråter  og alle dem som fortvilet prøvder å få tak i dem hjemme. Selv kan jeg bare tenke på min far. Hvordan har det gått med ham? Hva har skjedd? Hvordan står det til hjemme?  Heldigvis ringer min far ikke lenge etterpå og forteller at han er trygg.

En ny hverdag

Siden den dagen har dagliglivet her blitt helt forandret. Mange har blitt tvunget til å bo under åpen himmel. Tåle regn, kulde, torden og lyn. Store åpne plasser, som skolegårder, er helt fulle av mennesker. Noen har klart å bygge seg midlertidige plastikkhus. Noen bor i telt. I mitt eget distrikt, er det rundt 75 000 hus. Nesten 80 prosent av dem er ødelagt. Byen, som pleide å være full av mennesker - full av støy - har blitt helt stille. Butikker, hoteller, skoler - alt er stengt.

Folk er ikke bare fysisk rammet, men psykisk. Vi har opplevd hundre større sjokk, kanskje 500 små. Hele tiden lever vi med frykten for at et nytt sjokk skal komme. Bare en lastebil kjører forbi blir folk bekymret.

Mangel på mat og vann er også et stort problem flere steder, og selv om vi har tilgang på mye er det vanskelig å få distribuert alle varene. Frykten for epidemier øker.

Hva gjør vi nå?

Selv er jeg del av Røde Kors ungdom lokalt, og jobber som frivillig. Helt siden skjelvet først rammet Nepal, har våre medlemmer vært ute for å bidra. Vi har hentet mennesker og deres eiendeler ut av bygninger, hjulpet til med ryddearbeid og trøstet der det er behov, fraktet sårede til sykehuset.

 Det jeg selv husker aller best, er en liten jente jeg møtte. Hun hadde brukket beinet, og ble hentet ut i helikopter. Hun hadde mistet alt. Huset sitt, foreldrene sine  - alt. Så spurte hun meg - hva skal jeg gjøre når benet er bra igjen? Det speiler min egen frykt for fremtiden. Hva gjør vi nå?

Takk til alle venner i Norge som er med på å bidra og støtte hjelpearbeidet som gjøres i Nepal.

(Ramkumar Shrestha  og Arati Maharjan tilbragte i 2014 ni måneder i Telemark, med base i Skien. Her var de engasjert som frivillige for Røde Kors Ungdom, og tok en aktiv rolle i flere av aktivitetene Røde Kors driver i Telemark. Begge har nå flyttet tilbake til Nepal)