Tyskerne ante ikke hva hun drev med

BEREIST: Da andre verdenskrig var over begynte en ny epoke for Lillian Gabrielsen. Ektemannens jobb i SAS brakte dem først til Sverige, senere til Rio og Portugal. Det hjalp henne å legge krigen bak seg.

BEREIST: Da andre verdenskrig var over begynte en ny epoke for Lillian Gabrielsen. Ektemannens jobb i SAS brakte dem først til Sverige, senere til Rio og Portugal. Det hjalp henne å legge krigen bak seg. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Lillian Gabrielsen var syklende kurer under krigen, og skrev glødende kjærlighetsbrev med kodede beskjeder. Hun er en av de siste gjenlevende av de portretterte heltene i den nye Vemork-utstillingen.

DEL

Lillian Gabrielsen, født Syverstad, var bare 17 år gammel da tyske tropper innvaderte Norge i 1940. Tre år senere var den unge Rjukan-kvinnen aktiv i hjemmestyrkene i Øvre Telemark, først i arbeidet med den illegale avisen Baunen, senere som kurer. For tyskerne må Lillian antakelig ha fremstått som en harmløs lokal jente som ofte ble observert på sykkel. Hun var stadig på farten for å besøke søsteren på Møsstrond. Bare én gang holdt det på å gå veldig galt.

Om vinteren var det skiene som var framkomstmiddelet. Målet var å levere meldinger mellom motstandsfolkene.

PÅ MUSEUM

– Lille postbud, min due, det var meg, konstaterer Lillian. – Jeg var bare et lite hjul i det store maskineriet sammenlignet med Joachim Rønneberg og de andre gutta.

91-åringen tar i mot hjemme på Stabekk med fast blikk og ditto håndtrykk. Lillian Gabrielsen er en av to kvinner som er portrettert i heltegalleriet i den nye krigsutstillingen til Norsk industriarbeidermuseum på Vemork. Av de 56 heltene er det bare fire som fortsatt lever i dag. Lillian var den eneste som hadde mulighet til å være til stede på åpningen i mai. Den andre kvinnen som er viet plass i galleriet er Marie (Maja) Hillestad (1921 – 1999).

VIKTIG INNSATS

– Det er vanskelig å finne ut av historien til jentene som gjorde en stor innsats under krigen, men vi jobber med det. Heltegalleriet skal skiftes ut cirka en gang i året, slik at det vil komme flere navn og ikke minst flere kvinner der etter hvert. Vi hadde rett og slett for mange navn på blokka til å få med alle i første omgang. De to kvinnene som er portrettert gjorde en veldig stor og viktig jobb under krigen, og var i de innerste kretser med sabotørene, melder fotoarkivar Ingelinn Kårvand ved industriarbeidermuseet.

For Lillian Gabrielsen begynte det hele med at folk i omgangskretsen hennes ble aktive i motstandskampen. Hun ble spurt om å hjelpe til i arbeidet med å utgi Baunen, den illegale avisa som ble utgitt og distribuert på Rjukan mellom 1941 og 1945. Etterhvert fikk hun i oppgave å viderebringe beskjeder i nærområdet.

– Som kurer fikk man en beskjed som man leverte videre. Jeg hadde ingen idé om hva som sto i meldingene, opplyser Lillian Gabrielsen.

TURTELDUER

Under et oppdrag for «gutta på fjellet», som hun kaller dem, korresponderte hun med en for henne ukjent mann i Flekkefjord. De lot som om de skrev glødende kjærlighetsbrev til hverandre, og brevene måtte inneholde visse ord som til sammen utgjorde hemmelige beskjeder. Utad fremsto de som et forelsket par, men det var først etter krigen at Lillian møtte «kjæresten». Mannen hun skrev til var Kåre Austad, kurer i etterretningsorganisasjonen Cheese. Det siste brevet hun sendte fikk han ikke lest fordi han måtte rømme fra oppholdsstedet sitt, men moren hans tok vare på det. Oppdragsgiver bak brevvekslingen var tungtvannssabotøren Einar Skinnarland, bror til Lillians svoger.

– Einar var min kontaktmann. Jeg hadde kjent han bestandig, og jeg ble spurt om å hjelpe til, sier Lillian nøkternt.

At hun ikke ble oppdaget av de mange tyskerne på Rjukan, tror hun skyldtes at de var vant til å se henne på sykkel. Som kurer la hun blant annet igjen beskjeder langs Raulandsvegen.

– Jeg var også ansatt i en bokhandel, der det stadig gikk tyskere ut og inn. De kjente ansiktet mitt, og i dette tilfellet var det en fordel.

Arbeidsgiveren, bokhandler Køhn, stilte aldri spørsmål hvis Lillian måtte være borte fra jobb en dag eller to.

– Han skjønte nok hva som foregikk.

STANSET

En gang ble hun stanset på vei ned ved Maristigen hvor tyske vaktposter var utplasserte.

– Det skvatt en tysker ut av buskene da jeg syklet forbi. Han ropte «Halt!» så det måtte høres lang vei. Det likte jeg ikke, for å si det pent, minnes Lillian.

Når det hadde vært fallskjermslipp på fjellet, hendte det at hun fikk med seg litt kaffe og sigaretter hjem. Hadde hun blitt tatt med disse varene, ville hun ligget tynt an.

– Heldigvis kom det en tysk offiser ut og sa: «Slipp henne fram. Hun har bare vært hos søsteren på Møsstrond». Jeg fikk sykle videre, men da jeg kom et stykke unna, måtte jeg gå av sykkelen. Da var jeg helt skjelven. Spørsmålet er jo hvor lenge du holder hvis du blir forhørt på en brutal måte.

Hun karakteriserer motstandsarbeidet på Rjukan som veldig godt. Det er blitt hevdet at industristedet mellom Gaustatoppen og vidda rekrutterte flere store motstandsfolk enn noen annen by i Norge.

Når snøen kom, ble skiene framkomstmiddelet for den unge kureren. Ved en anledning gikk hun seg vill på vei inn til en gård på Møsstrond.

– Jeg eier jo ikke stedssans, sier Lillian og minnes en måneklar natt etter første snøfall.

– Det var første skituren det året. Jeg hadde tunge ski med stålkant og kandaharbindinger. Jeg ante ikke hvor jeg var, og måtte passe på å ikke sovne. Jeg snublet til slutt over en skigard, og plutselig var jeg der jeg skulle, hos Aslak Nesset. Jeg minnes at jeg fikk servert finnbiff da jeg kom inn. Jeg glemmer aldri det måltidet. Returen tilbake til Rjukan ble en heller støl opplevelse.

MOREN FORGIFTET

Selv om Lillian Gabrielsen unngikk å bli tatt, ble ikke familien hennes spart for dramatikk og tap. Broren Gunnar Syverstad jobbet som laborant på Vemorkanlegget, og ga motstandsstyrkene informasjon fra innsiden. I februar 1944 måtte han flykte til England. Tilbake satt kone og to små barn.

– Han måtte stikke da ferga («D/F Hydro») gikk ned. Min mor skulle ha vært med båten fordi hun skulle til behandling på Betanien sykehus i Skien. Broren min visste om dette, og fikk tillatelse til å sørge for at mor ikke dro. Han kom hjem kvelden før. Ikke vet jeg hva han gjorde, men mor spydde hele natten, og ble så dårlig at hun ikke kom seg av gårde som planlagt. Episoden er beskrevet i Knut Haukelids bok, forteller Lillian.

– Da Gunnar stakk, ble jeg og min søster forhørt av tyskerne. De arresterte i stedet min yngre bror Ove, som ble sendt til Bardufoss i arbeidsleir. Der han var fram til krigens slutt. Torstein Skinnarland, som var gift med min søster, ble tatt som gissel og sendt til Grini da de ikke fant broren hans Einar. Utpå høsten, et halvt år etter at Gunnar forsvant, fikk Lillian ordre om å komme til Hovden ved Møsvatn. Hun ble hentet i båt med lovnader om at hun skulle få treffe en hun ikke hadde sett på lenge. Vel fremme traff hun flere karer, deriblant motstandsmennene Einar Skinnarland og Leif Tronstad.

MISTET BROREN

– Så hører jeg at det kremter bak meg, og der står Gunnar. Han hadde blitt sluppet ned sammen med blant andre Leif Tronstad, men jeg fikk ikke fortelle om dette til noen. Jo mindre man visste, jo bedre.

Hun møtte broren én gang til før han ble skutt. Gunnar Syverstad ble medlem av Kompani Linge, og han var en av de to agentene som ble drept under forhøret av lensmannen i Rauland på ei hytte på Syrebekkstølen i mars 1945. Professor Tronstad var den andre som mistet livet i denne hendelsen.

– Jeg fikk vite om det dagen etter, men heller ikke dét kunne jeg fortelle videre. Maja kom til meg og var så oppskjørtet. Hun sa det hadde hendt noe forferdelig, men hun gikk ikke innpå hva det var. Jeg fikk bange anelser og gikk til min kontaktperson. Han svarte: «Ikke spør, Lillian, så slipper jeg å svare».

Dette var den verste delen under krigen; å ikke kunne fortelle familien hva som hadde hendt.

Det ble Einar Skinnarland som fikk i oppgave å bringe dødsbudskapet til familien da freden kom. Lillian flyttet til Oslo høsten 1945. For henne startet en ny og begivenhetsrik epoke allerede året etter, noe som hjalp henne å legge krigen bak seg. I 1946 giftet hun seg med Norman Gabrielsen, tidligere medlem av Kompani Linge og høyt dekorert krigshelt. Hans jobb i SAS førte dem til Stockholm hvor de bodde i ni år.

Familien hadde også ett års opphold i Rio på femtitallet, og de bodde halvannet år i Portugal. Tilbake i Norge jobbet Lillian blant annet på Hjemmefrontmuseet hvor hun guidet skoleklasser.

Der trivdes hun godt, og takket ikke av før hun ble 72 år.

Lillian har fremdeles familie på Rjukan, men hun er ikke så ofte i hjemtraktene lenger.

– Rjukan var egentlig et Klondyke da jeg var ung. Det kom folk fra alle kanter. Det var et godt sted å vokse opp, sier hun.

Artikkeltags