Hun står inntil teglsteinsveggen med gitaren over skulderen og sol i håret. Knips.

- Når du tar et bilde, fanger du øyeblikket. Sånn er det med sangene mine også. Så håper jeg på at de treffer publikum, smiler Monika Nordli over en kaffe på Stockmann i Skien. Hjemme i Oslo er hun samboer med samarbeidspartneren Steinar Albrigtsen, og for tiden reiser hun land og strand rundt, sammen med manageren, i forbindelse med promoteringen av hennes siste plate, «Fotfeste». Sangeren slo gjennom da hun sang «Master of melancholy» sammen med Paal Flaata.

- Han er jo «Master of melancholy», og jeg er veldig glad for at han ville bidra. Det åpnet mange dører for meg, og førte til mye radiospilling. Også Steinar Albrigtsen og Jørn Hoel har gitt meg mye drahjelp, sier Nordli.

MUSIKERE OG TATERE

Hun mener musikere har flere likhetstrekk med taterne.

- De blir kalt «Det reisende folket» og elsker å være på veien - akkurat som oss., men hjemme venter A4-livet. Jeg ble inspirert av møtet med taterne, sier 34-åringen, som for første gang synger på sin egen dialekt. «Skammens stein» er en anonym fellesgrav for pasienter innlagt på Gaustad sykehus i perioden 1965 - 1989, der det antas at flere lobotomerte tatere ligger gravlagt. Hun intervjuet flere tatere før hun satte seg ved skrivebordet og skrev:

«En fare for samfunnet, det va` mitt navn

Ein omstreifar av yrke

Ein villfaren tater i djevelens favn

Løgner æ lette å dyrke»

- Den norske stat og Indremisjonens behandling av taterne, helt opp til våre dager, er helt forferdelig.

«Frimodige sjeler som festa og sang

Syndefulle, skitne

Gleda i frihet den blei ikkje lang

Mæ misjonen som vitne»

- I tillegg til å lytte til taternes egne historier, leste jeg «Taterne - et åpent sår» av Jahn Otto Johansen. For meg er det viktig å gjøre research, sånn at alle fakta er på plass, sier Nordli, som har fått teksten til «Skammens stein» godkjent av taterne hun intervjuet.

- Det føltes som en god ting.

«Eg vi`tilgje men aldri glømme

Eg vi`reise men aldri rømme

Då synda fekk ansikt, då blei eg rein

Då fann eg fred under skammens stein».

- De fortalte meg sterke historier om lobotomering, tvangsflytting, tvangssterilisering av pene jenter som ble sett på som løse på tråden, og folk som ble fratatt foreldreretten, fordi de var tatere. Taterne forteller at de enda opplever stigmatisering, og forsøk på tvangssterilisering har også forekommet helt frem til 90-tallet. Jeg brenner for deres sak.

«Staten frykta og staten tok,

Eit folk det ville forbanne

Men verda he`vitner som staten forlot

Og ein tater kan du aldri forandre»

- Jeg ser ikke livet i sort-hvitt, og synes flere aspekter ved taterne burde kommet frem. Det er godt for det norske folk å få noen slike blomster inn i A4-livet sitt.

SEX, DRUGS & ROCK`N ROLL

Monika Nordli har tatt sosionomutdanning ved siden av artistkarrieren, og ved siden av å være musiker, jobber hun på Rusmiddeletaten.

- Den kombinasjonen er genial. Å jobbe som sosionom, handler utelukkende om å være der for andre, mens musikkarrieren er egosentrisk. Du kan fort havne i en rosa boble, mener hun.

- For tiden forskes det på musikere og rusavhengighet. Er det noe i uttrykket «Sex, drugs and rock`n roll»?

- Jeg holder på med Keith Richards selvbiografi, og han levde opp til myten, men jeg tror ting har endret seg. Selv tar jeg meg ikke en øl før etter konserten. Folk betaler for konsertopplevelsen, og da blir det feil å «bøtte nedpå». For meg er det magiske møtet med publikum en rus i seg selv.