Toppen for Edy Poppy

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Ragnhild Moe (28) fra Bø har snart bodd halve livet i Frankrike og London, og ser på norsk nesten som et fremmedspråk. Under pseudonymet Edy Poppy vant den kunst- og filmelskende telemarkingen Gyldendals store kjærlighetsromankonkurranse.

DEL

To hundre nordmenn sendte inn sine bidrag i håp om å få sin historie mellom to stive permer. I utgangspunktet skulle det kåres én vinner, men etter å ha barbert ned bidragsbunken til drøyt ti, satt Gyldendals redaksjon og jury til slutt igjen med tre soleklare vinnere; Yvonne C. Kuhn fra Oslo, Bjørn Sortland fra Bergen og altså Edy Poppy fra Bø i Telemark.

– I møtet med Edy Poppys romantekst slår det meg at dette er en debutant som har funnet et dirrende punkt hvor hun kan skrive, fastslår forfatter og jurymedlem Nikolaj Frobenius og skryter uhemmet av 28-åringen fra Telemark og hennes debutroman «Anatomi. Monotoni.»

- DU MÅ JO SKRIVE!

Ragnhild Moe var 17 år da hun forlot gården i Bø og flyttet til Montpellier i Frankrike for å gå på skole. Det var her hun møtte sin livsledsager, mannen som fikk henne til å våge å skrive. Hun begynte å kalle seg forfatter.

– Jeg studerte film og kunst, men det var mannen min Cyril som sa «du må jo skrive!» Jeg takker ham for at jeg begynte å tro på meg selv, sier Ragnhild Moe til TA.

Første gang hun fikk en tekst på trykk var i 1998 da tidsskriftet Samtiden publiserte essayet «In puris naturalibus».

– Edy Poppy begynte å gi ut mye, og kunstnernavnet åpnet egentlig alle dører, sier Moe jordnært, men ikke uten glød og entusiasme. Hun er kvikk og bobler nesten over av fortellerlyst der hun sitter i restauranten Ylajalis historiske lokaler på St. Olavs plass i Oslo.

REN TILFELDIGHET

For det var ren og skjær tilfeldighet at hun valgte å sende inn et manuskript til Gyldendals kjærlighetsromankonkurranse i fjor. Edy Poppys moderne og erotiske kjærlighetshistorie fra London, som har vært hennes hjemby siden 1998, var nesten ferdigskrevet.

– Det var mamma som så en annonse i avisen. Siden jeg allerede var godt i gang med å skrive en roman som naturlig falt inn i kriteriene, meldte jeg meg på, forklarer Moe.

Ifølge forfatteren selv handler romanen om moral, og spesielt jakten på sin egen moral.

– Jeg er veldig inspirert av den franske musikeren Leo Ferres setning; «problemet med moralen er at den alltid tilhører andre». Utgangspunktet i romanen er de to hovedpersonene Vår og Lo som kommer fra helt forskjellige bakgrunner. Sammen forsøker de å finne sin moral. De har mange elskere, forsøker å finne ut hva sjalusi er, og konfronterer egentlig alle tenkelige temaer, sier Ragnhild Moe.

Ved siden av blomster og stipend på 50 000 kroner er den store premien bokutgivelse på Gyldendal høsten 2005.

UTADVENDTE POPPY

Nikolaj Frobenius sammenligner Edy Poppys roman med verk av litterære tungvektere som Marguerite Duras og Anaïs Nin. Uten å virke det minste forlegen forklarer Moe selv at begge to er forfattere som har hatt stor innflytelse på hennes skrivekunst.

– Dessuten elsker jeg Knut Hamsuns «Sult». Det er nok min norske favoritt, sier hun og ser seg ettertenksomt omkring, vel vitende om at det var nettopp rundt dette gamle apoteklokalet på St. Olavs plass at mye av handlingen i Sult utspant seg.

Ved å bruke et kunstnernavn føler Ragnhild Moe at hun får sagt mer.

– Edy Poppy kan si noe mer, noe annet enn Ragnild. Jeg er på mange måter en splittet person der disse to har sine helt ulike kvaliteter, sier hun og utdyper:

– Mens Ragnhild er den innadvendte bondejenta er Edy Poppy den verdensvante og utadvendte jenta som har bodd i både Frankrike og London. Edy Poppy er mye mer utagerende, sier hun og vi er ikke et sekund i tvil om at det ikke kan være bondejenta som snakker.

SPRÅKMEKTIG

Den geskjeftige unge norske kvinnen er imidlertid langt mer enn «bare» forfatter. I mars skal hun holde kunstutstilling i London.

– Jeg er interessert i alt som er kreativt. Jeg elsker film og spesielt Ingmar Bergman. Filmer inspirerer meg ofte til å skrive - mye oftere enn andre bøker, sier 28-åringen som etter 11 år i Frankrike og England behersker engelsk og fransk vel så godt som morsmålet.

– Jeg har fått et annet syn på språket i utlandet. Her snakker jeg engelsk og fransk hele tiden – og norsk er nesten blitt et fremmedspråk for meg.

Likevel skriver hun altså gjerne på norsk, og enda flere bøker er på vei.

– Jeg har to-tre bøker på gang, så de neste årene skulle jeg ha nok å gjøre, avslutter hun.

Artikkeltags