Telemarkinger deltok i drapsbataljon

Artikkelen er over 13 år gammel

Under den andre verdenskrig meldte rundt 1000 nordmenn, blant dem flere telemarkinger, seg frivillig som frontkjempere i Division Wiking. Denne bataljonen drepte mange jøder og krigsfanger under Hitlers okkupasjon av Ukraina. Massakrene på Tysklands østfront er en del av innholdet i Skiensmannen Bernt Rougthvedts nye bok, «Det ariske idol».

DEL

Sammen med historiker Terje Emberland har Rougthvedt sett nærmere på det svært innholdsrike og kontroversielle livet til nordmannen Per Imerslund.

Boken «Det ariske idol» skildrer en mann som pleiet nær kontakt med både tyskere og norsk motstandsbevegelse i krigsårene. Under arbeidet med biografien kom forfatterne over opplysninger som dokumenterer at nordmenn deltok som frontkjempere i Division Wiking. Verken norske historikere, pressen, eller frontkjemperne selv har omtalt denne bataljonen i stor grad tidligere.

TENÅRINGER KOLONISERTE UKRAINA

- Over en million jøder ble drept i Ukraina under krigen. Hitler drev en nådeløs kolonialisering der han ville bytte ut lokalbefokningen med ariske mennesker. Den tyske historikeren Dieter Pohl har skrevet en omfattende bok om massakrene. Her slår han fast at Division Wiking var med på dette, sier Bernt Rougthvedt, som forteller at bataljonen var sammensatt av unge gutter og menn fra forskjellige land.

- Wiking besto stort sett av 17-18-åringer fra Skandinavia, Belgia, Nederland og Tyskland. De norske frivillige var i mindretall i en styrke som totalt omfattet rundt 20 000 stykker.

FLERE FRA TELEMARK

Det var engelsk etterretning som først fikk rede på at nordmenn deltok i Division Wiking. Dette ble senere bekreftet gjennom blant annet såkalte østfrontbrev der frontkjempere skrev hjem til Norge og fortalte om likvideringen av jøder.

- Et opprop fra Quisling gjorde at man vervet seg. Mange frivillige møtte opp. Blant andre flere fra Telemark. At folk deltok i Division Wiking var ingen hemmelighet. Men det var ikke kjent at bataljonens oppdrag gikk utover det en vanlig soldat måtte gjøre, sier Rougthvedt til TA.

I tre år har han jobbet med boken. En del av arbeidet har vært å oppsøke bibliotekene i Porsgrunn og Skien på jakt etter avisutklipp fra krigsårene. Rougthvedt viser TA en rekke navn på og bilder av frontkjempere fra blant annet Bamble, Stridsklev, Bø og Skien. Få er i live i dag.

Men Arne Borgir (81), opprinnelig fra Porsgrunn, nå bosatt i Oslo, er en av i alt 30 Wiking-veteraner som fortsatt lever. Mandag uttalte han seg om Division Wiking i RedaksjonEN på NRK.

- Folk fra hele Europa var med i Division Wiking. Sovjet var det store spøkelset på den tiden, sa Borgir, som en begrunnelse for hvorfor han hadde tyske sympatier.

På direkte spørsmål fra programlederen avviste Borgir at han deltok i drap på jøder.

- Jeg har aldri hørt om noen fra Division Wiking som bidro til drap på jøder, svarte Borgir, som er åpen for å opprette en granskingskommisjon i forbindelse med frontkjempernes innsats på østfronten.

Per i dag foreligger det ingen klare bevis på at nordmenn deltok direkte i drapene på jøder.

TA var i kontakt med Borgir i går, men han ønsket ikke å kommentere Division Wiking og henviste til uttalelsene i RedaksjonEN.

KRITIKK FRA DANSKE HISTORIKERE

- En av dem vi har snakket med i forbindelse med boken, Petter Senstad, sier at han ikke så noe til likvideringene da han var frontkjemper i Ukraina. Han hadde ikke hørt om drapene en gang.

- Er dette troverdig?

- Nei, det er umulig. Division Wiking var en del av en utryddelseskrig, sier Rougthvedt.

Ikke en gang under landssvik-oppgjørene etter krigen ble Division Wiking viet særlig oppmerksomhet i Norge. Ifølge Rougthvedt er situasjonen annerledes i Tyskland og Danmark. Her er deltakelsen i bataljonen tatt opp i full bredde.

- Har noen norske frontkjempere tatt avstand fra det de var med på i Ukraina?

- Nei, ingen vil inn på dette i det hele tatt. Også vi som skriver om dette har fått kritikk fra danske historikere som mener vi burde ha tatt tak i historien rundt Wiking tidligere, sier Rougthvedt

- Wiking var mest aktive i juni og juli 1941. De var med på massakrer både i det som da het Lemberg, og i Tarnopol. På samme tid massakrerte Stalin mange ukrainske nasjonalister. Dette er nok grunnen til at Stalin ikke ba om etterforskning av de tyske overgrepene. Da ville tyskerne ha svart med å fortelle om Stalins massakrer, fortsetter Bernt Rougthvedt.

FORSTO JØDEHATET

En av de norske frontkjempende kildene i «Det ariske idol», Oslomannen Per Pedersen, forklarte i bladet Germaneren i 1944 bakgrunnen for jødehatet. Her skrev han at frontkjemperne forsto nødvendigheten av represalier mot jødene da de så Stalins forbrytelser mot ukrainske nasjonalister. Pedersen og mange andre frontkjempere mente jødene hadde et kollektivt ansvar for kommunismens forbrytelser.

Hovedpersonen i boken, Per Imerslund, forandret imidlertid syn på tyskerne da han selv kjempet og ble såret i Ukraina.

- Da han så hvordan nordmenn ble behandlet på østfronten, og hvordan Gestapo behandlet nordmenn i Norge, skiftet han syn på tyskerne. Imerslund var først og fremst nasjonalist. Det viser seg at han hadde kontakt med hjemmefronten under hele krigen, forteller Rougthvedt.

Under arbeidet med boken oppdaget Rougthvedt at Per Imerslund var en svært sammensatt person. Han har stort sett vært kjent som tyskvennlig frontkjemper, men Imerslund var også en innbitt Quisling-motstander, skjønnlitterær forfatter og homofil.

QUISLINGS FIENDE

Han hadde en svært problematisk oppvekst i Mexico, der faren betraktet ham som en pyse. Det viser seg at faren var homofil, og Per Imerslund oppdaget selv sin legning da han som 15-åring ble forført av huslæreren sin i Mexico.

Etter å blant annet ha bodd i Tyskland, kom Imerslund i 1936 til Norge og deltok blant annet i innbruddet i hjemmet til Leo Trotskij, sammen med fem andre NS-folk. Samtidig debuterte han som forfatter i Tyskland. Boken fikk gode kritikker og ble senere oversatt til norsk, spansk, fransk og engelsk. Han deltok også på Farncos side under den spanske borgerkrigen.

- Per Imerslund tilhørte en krets som var i opposisjon til Quisling. De mente Quisling ikke gikk langt nok når det gjaldt rasetenkningen. I tillegg var de antikristne og mente at nasjonalsosialistene ikke var sosialistiske nok. Imerslund deltok i en sammensvergelse for å hindre at Quisling ble statsleder, sier Rougthvedt, som snakket mye med Immerslunds barn da han skrev «Det ariske idol».

- De to barna hans har hjulpet oss mye og er glade for biografien. De sa: «Riv ham ned fra pidestallen». De var drittleie av å høre ham bli idyllisert av de andre frontkjemperne.

Artikkeltags