Svingende sagaland

Artikkelen er over 13 år gammel

Vidunderlig musikk og flotte sangprestasjoner - det er «Tryllefløyta» det. Og Odd Nordstoga er Fuglefanten. Mozart med skreppe og brunost? Nei, dette er Mozart malt med fantasien til nordiske eventyrfortellere, fortalt etter hukommelsen, med kronekledte dronninger og dansende terner, lyriske folketoner, utfordrende hindringer og forelskede prinser.

DEL

Når Rikskonsertenes største satsing hittil ruller ut på norske og svenske veier, er det med flere telemarkinger i rekkene. På rollelista finner vi navn som nevnte Odd Nordstoga, samt Jon Anders Halvorsen, Aasmund Nordstoga og Øyonn Groven Myhren (med telemarksrøtter). I går sang og danset de seg gjennom premieren på scenen til Den Norske Opera, i det som operasjef Bjørn Simensen karakteriserte som «et stykke musikk- og teaterhistorie». Til stede i salen var også avtroppende statsminister og kulturminister.

STORSATSING

«Tryllefløyta"» er resultatet av norsk og svensk kulturforbrødring 100 år etter unionsoppløsningen. Midt oppi det hele blander man inn Mozart-jubileet (neste år). Norge og Sverige har mange fellesnevnere, deriblant folkekulturen. Mozarts «Tryllefløyten» er regnet som den første operaen basert på folkelige uttrykk, og kongstanken bak denne storsatsingen har vært å finne ut hvordan syngespillet ville tatt form dersom Mozarts stykke hadde beveget seg nordover i Europa, til de skandinaviske landene. Forfatter Svein Versto har oversatt librettoen til nynorsk, og de kjente rollefigurene har fått navn med rotnorsk klang.

Først og fremst er «Tryllefløyta» vakker musikk. Variert og fengslende, og sangerne har et band i ryggen som virkelig får det til å svinge i vekslende terreng. Den svenske kvartetten Harv gjør en virkelig grepa jobb med et arsenal av eldre og nyere instrumenter.

I rollene finner vi et solid knippe anerkjente folkemusikkutøvere, artister publikum er vant til å se og høre i helt andre settinger enn på teater- og operascener med fargesprakende kostymer. Derfor har det også knyttet seg en viss spenning til hvordan folkemusikerne ville takle rollene som Tamino, Papageno, Nattens Dronning og de andre karakterenes norske motstykker.

KOMISK FIGUR

Odd Nordstoga har publikum i sin hule hånd med en gang han spretter inn på scenen i lilla kostyme og munnspill foran munnen. Fuglefanten tilfører forestillingen humor, og rollen er nesten som skreddersyd til luringen fra Vinje. Solsira i broren Aasmund Nordstoga sin skikkelse er lettskremte Fuglefantens rake motsetning, myndig og med en dyp røst.

Handlingen er lagt til landet der Nattens Dronning og Sarastro bor, eller Månefrua og Solsira i norsk oversettelse, spilt av Berit Opheim og Aasmund Nordstoga.

«Tryllefløyta» er karakterisert som en folkeopera, uten klassiske operasangere til å fremføre de musikalske numrene. Det er kvedere med deres syngemåte og særtrekk som preger forestillingen. Berit Opheim er kanskje den som kommer nærmest en sammensmelting av opera og kveding med sin imponerende stemme. En stram og overbevisende dronning som kan synge hvem som helst av banen.

Jon Anders Halvorsen synger vakkert og har et behagelig vesen som unge, gode Prins Sveinung, selv om han kanskje kunne ha hatt mer autoritet i rollen. Øyonn Groven Myhren som en hardt prøvet Ung Silja er yndig og dyktig med en naturlig fremtoning på scenen.

Sceongrafien og til tider lyssettingen er relativ enkel. Inger Stinnerboms kostymer oser folkeeventyr og god, gammeldags folklore, riktignok med en viss moderne touch.

Stykket byr på enkelte langdryge strekk, men de ni utøverne, pluss dansere og musikere, greier stort sett å holde publikum i ånde, og det er særlig det musikalske som imponerer.

Oppsetningen «Tryllefløyta» tar utgangspunkt i det arbeidet som er gjort ved Västenå teater i Sverige, der man har undersøkt folkemusikkens potensiale i et større sceneformat. Det har de klart med denne forestillingen, å vise at folkemusikken gjør seg godt i selskap med en anelse pomp og prakt.

Artikkeltags