Skriver om barna som ikke ble

Artikkelen er over 13 år gammel

Da Kjersti Wold og Jane Flohr møttes i fjor høst, oppdaget kvinnene at de delte en vond opplevelse. Begge har mistet et ufødt barn. Nå vil de skrive bok om temaet.

DEL

Forfatterne er i startgropa på et bokprosjekt, og etterlyser innspill fra andre som har vært i samme situasjon som dem.

Kjersti Wold fra Skien mistet en datter i senabort, eller igangsatt dødfødsel, i 1992, mens Jane Flohr mistet sin datter på samme vis i 2000. For et halvt år siden møttes de i forbindelse med et skrivekurs Kjersti holdt i Kragerø. I bilen på vei hjem oppdaget de at de har mange felles erfaringer, og ideen om en bok tok form.

OPPRIVENDE

Begge har savnet en informativ bok som behandler det praktiske og følelsemessige rundt det å miste et høyt ønsket barn.

- Vi opplevde at det var få tilbud til oss etter den opprivende hendelsen vi hadde vært gjennom. Å møte noen som kunne ivareta dette, en sorggruppe, eller litteratur om emnet, - vi fant ikke noe slikt. Man følte seg overlatt til seg selv, sier Kjersti Wold.

- Da vi traff hverandre tenkte vi: «endelig». Dette er ikke en sorg man går og prater om på arbeidsplassen, sier Jane Flohr.

Til daglig jobber Flohr som kontorfullmektig på Borgestadklinikken. Ingen av kvinnene fikk noen form for profesjonell hjelp i etterkant av senabortene, annet enn piller for å stoppe melkeproduksjonen.

INTERNETTSIDE

I forbindelse med bokplanene har forfatterne laget en internettside, Barnet som ikke ble, der folk som har opplevd spontantabort, senabort og dødfødsel kan sende inn bidrag og skrive om egne erfaringer i forumet.

Flere av bidragene er tenkt å benyttes i boka, og innlegg har allerede begynt å tikke inn. På nettsiden kan man også lese at det registreres mellom 5600-12 000 spontanaborter på norske sykehus årlig.

I tillegg kommer mørketall. Rundt 500 opplever senabort, og rundt 500 dødfødsel.

«NYE SJANSER KOMMER»

Sylvi Egeland har mange års erfaring som jordmor. Hun bidrar med faglige innspill i bokprosjektet, og understreker at det er normalt å sørge over barnet selv om man mister det tidlig i svangerskapet.

- Så fort man vet man er gravid, binder man seg til barnet. Ved spontanabort snakker vi om en sorgreaksjon som ikke blir tatt helt på alvor.

Kjersti Wold skyter inn at sorgen også kan dukke opp igjen 15 år seinere dersom den ikke er bearbeidet. Den ligger der som en sjelelig verkebyll, forteller Kjersti.

Mange som mister barnet de bærer på, opplever at omgivelsene ikke regner med at man tar tapet tungt over lengre tid. Nye sjanser kommer, tenker utenforstående. Eller som en lege sa det: «Shit happens».

FAGMESSIG ERFARING

Jane Flohr og Kjersti Wold etterlyser et faglig tilbud. Samtidig skulle de gjerne hatt et bedre utvalg lesestoff enn 25 år gammel, oversatt litteratur, som ofte dominerer bokhyllene. Det er én av grunnene til at de tok pennen i egne hender. Sylvi Egeland legger til:

- Hvis jeg fikk lov til å drømme, så ønsker jeg meg et sted der det er ansatt noen med fagmessig erfaring på området. Dette er sorg, ikke sykdom. Det er viktig å møte folk i en samtalesituasjon, - å ha et sted man kan ringe for å få en samtale.

ULIKE REAKSJONER

Jordmoren har opplevd at kvinner har tatt kontakt flere tiår etter at de mistet et barn i svangerskapet og lurt på hvor det ble av. Sorgen kan være større og mer alvorlig enn mange tror.

- Man ønsker å være sterk og gå videre, tenke framover. Men man kan få et bakland. Ting som ikke har kommet på plass kan slå ut i ulike sammenhenger. Man kan få sosial angst, eller vanskeligheter med å få parforhold til å fungere.

Effektene på hverdagsplanet kan være dramatiske, men det gjelder ikke alle. Vi reagerer forskjellig, og noen klarer å bearbeide ting raskt, påpeker Kjersti.

SKYLDFØLELSE

- Å få hjelp i den første tida etterpå kan være avgjørende for mange. Støtte fra venner og familie er vel og bra, men de kan ikke erstatte en fagperson, mener Kjersti og Jane.

Jane påpeker at mange sliter med skyldfølelse etter å ha mistet et barn i svangerskapet. De tenker på alle slags hverdagsaktiviteter som kan ha forårsaket at ting ikke gikk riktige veien. Da er en fagperson som kan få dem ut av slike tankebaner viktig. Depresjoner er også vanlig.

- Dette kan vi ta opp i boka, smiler Kjersti, som har som mål at prosjektet blir ferdig i løpet av ett til to år.

Adressen til forfatternes nettside er: www.barnetsomikkeble.no

Artikkeltags