Sjømannssang i sjømenns kirke

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Skåtøy vise- og poesifestival fikk en strålende start med Sven Nordin og Johannes Joners ramsalte forestilling.

DEL

Forestillingen «Jeg vet en vind», med Sven Nordin og Johannes Joner er gjennomarbeidet, den flyter som den stolteste skute og den tar publikum med ut på de sju hav - og hjem igjen.

Skuespillerne som her også i høyeste grad viser sine sangkvaliteter, fremfører en forestilling basert på tekster av Erik Bye.

STERKT SANGTEATER

Forestillingen begynte rolig og sterkt. Nordin kommer gående nedover midtgangen med et røft ullpledd rundt seg. Han synger en vise om alderdom og om et tøft liv, og vi tror ham. Dette er alvor, og en flott åpning som setter stemningen i det fullsatte kirkerommet.

Deretter ankommer en lystig Johannes Joner med skipssekken. Han er førstereisgutt, mens Nordin er båtsmann. «Skomværvalsen» blir fremført som en duett, med stemmer som fungerer utmerket sammen.

Men sangen er ikke bare en sang, den blir avbrutt innimellom med humoristiske teatersekvenser, der vi blir kjent med landkrabben fra Hadeland (Joner) som angra på at han hadde mønstra på, for å dra til sjøs, allerede før skuta dro fra kai.

HELT PERFEKT

Det hjalp ikke med båtsmann Nordins råd mot sjøsyke, heller. På siste refrenget i Skomværsvalsen stemmet publikum med i det refrenget alle kan litt eller alt av: «Hør skipsklokkens klang&».

Vi får høre «Hildringstimen». Det er stemningsfullt og helt perfekt i øykirken, hvor mang en sjømann har satt sine bein gjennom årene. Akkurat de som har visst hvordan det er å seile i hildringstimen.

Det ble mange flotte øyeblikk i Skåtøy kirke under denne forestillingen. Førstereisgutten havna på fylla, han kom til Onkel, vi fikk ettertenksomme og alvorlige beskrivelser av livet i et høl som Royal Flush Hotell, og den siste sekvensen før pausen er Nordins fremføring av «Vår Herres klinkekuler». Omtrent som å høre Erik Bye selv.

LYDHØRT PUBLIKUM

Ikke bare forestillingen seilte med stø kurs og flott manøvrering gjennom mange farvann.

Publikum fulgte med som et lydhørt mannskap. De var stille når de skulle, de fulgte med og de ga til kjenne sin begeistring hver gang det var anledning til det.

Det var bare en ulempe ved forestillingen, og det var at TA ikke kunne være tilstede under hele.

Artikkeltags