For Egil Hegerberg og bandet gjorde som bare de kan. Det skortet mer på publikum. De kunne vært flere, og en del av dem som var der, virket litt som om de ikke visste helt hvorfor.

Tenåringene er for unge til storhetstida midt på 90-tallet. Og de som burde kjent sin Egil, var like sløve. Publikum ble en parodi på seg selv da Egil fikk allsangen alle får på Kroa; tiårets dårligste «Gøy på landet», i ti forskjellige rytmer og melodier.

BEDRE LIVE

Da jeg først lyttet til Bare Egils nye album «Sanger fra Bare Egil By», syntes det å leve opp til undertittelen «Det noe svakere andrealbumet». Men det tok seg opp. Og ble enda bedre live.

Låtene er litt mindre melodiøse, riffene litt hardere og tekstene gir enda mindre mening og sammenheng. I den grad noen av de tre påstandene gir noen som helst mening.

«Du må aldri putte gulost i doss», formaner Egil. Hoppende inn på scena i gul sykkeldrakt og sykkelhjelm. Backet av et band med kjeledresser som kunne vært kjøpt på Felleskjøpet i Bø.

GAMMELT OG GODT

Fra scena tok Egil med oss gjennom Bare Egil By. Politimester Egil, Smugler-Egil, Bakermester-Egil. Før han ber om hjelp til å finne Psykopat-Egil. En blir fristet til å si at det trengs vel ikke?

Jeg skal ikke si at du enten kan ta Bare Egil seriøst eller ei. Men du kan entes syntes det blir teit, eller bare henge med på hans surrealisme. En tur i covervedlegget til platene hans viser faktisk tekstene en viss poetisk verdi - sært nok.

Som hvordan Egil ikke klarer å se forskjell på blant annet klitoris og elektriker, «klitoris og elektriker, klitoris og elektriker», og så videre. Det nye låtmaterialet funker raskt til allsang.

Men ikke som det gamle. Under enkelte av låtene fra 90-tallet ble det litt stemning. Om Arne, tagging (og skyting), speider'n og asfalt. Til sist selvfølgelig den fantastiske beretningen om «Sko». Før Bare Egil tok igjen på publikum med sin egilske versjon av «Gøy på landet».

Og det var det jo, men kunne vært enda bedre.