Lever spartansk for kunsten

Artikkelen er over 15 år gammel

For fem år siden flyttet Helene Kjeldsen fra komfortable København til ensomheten i Lunde, for å gi seg hen til filmkunsten. Søndag fikk hun sin belønning.

DEL

I gangen står det to par sko. Stuen er møblert med en velfylt bokhylle, et gammelt bord, to pinnestoler og en krakk. Det handler ikke om trendy minimalisme. «Hvis du eier mer enn syv ting, eier tingene deg», sier et kinesisk ordtak. Det kan virke som om det er den filosofien den dansk-norske diplomatdatteren lever etter.

- Jeg er mer opptatt av å kvitte meg med ting enn å skaffe meg flere eiendeler, sier hun. Men noen ting setter hun pris på. Søndag fikk hun Filmkritikerprisen for filmen «Blå himlen blues» på Kortfilmfestivalen i Grimstad.

- Da jeg ble oppringt, fikk jeg sjokk i nervesystemet. Det kom helt uventet på meg. Jeg ble enormt glad, og det ergrer meg at jeg ikke var i Grimstad for å ta imot prisen. For søren.

TOK LANG TID

«Blå himlen blues» er en svensk-norsk co-produksjon. Filmen er bygd over en låt med samme navn. Sangen er laget av den svenske gruppen Imperiet.

- Den er veldig suggerende. Joakim Tåströhm skrev den mens han satt i fengsel for militærnekting, for 20 år siden. Musikken har en stemning av lengsel i seg.

Om filmen er kort, har det tatt lang tid å lage den. Nærmere fem år har regissøren brukt på filmen det tar syv minutter å se.

- Jeg møtte mye motgang. Det var så mange som måtte overbevises, før jeg fikk finansieringen i orden. Jeg hadde aldri trodd det skulle ta så lang tid, da jeg startet med filmprosjektet. Toppen noen måneder, tenkte jeg. Men jeg er kanskje litt naiv når det gjelder filmprosjekter, sier Helene, som bare hadde laget en kortfilm før. Hun henter kopper fra skapet. Utenfor vinduet kvitrer fuglene.

- Vil dere ha kaffe? Jeg har bare Nescafé. Er det greit? spør hun og setter over vannet, før hun setter seg ned på en pinnestol uten pute.

- Sjenerer det dere at jeg røker? spør hun, og ruller en sigarett. Advarselen om sykdom og død er tapet over på tobakkspakken.

OPPHOLD I AFRIKA

Vi har tatt med nybakte crossainter, etter oppfordring fra kunstner og venn Knut Magne Nesse.

- Helene har levd på tørt brød i fire år nå. Jeg trodde ikke det fantes folk som var så tøffe som henne. Hun har en utrolig stayerevne, sier kunstneren. Han gir også skulpturene hennes skryt:

- De er som hentet fra en annen verden. Jeg tror de er påvirket av oppholdet hennes i Afrika.

I den sparsomt møblerte stuen er det gjort god plass til filmskaperens mange figurer.

- Det ser nokså bombet ut her, unnskyldte hun før vi gikk inn. Nesten hele gulvet er dekket med figurer av avispapir og ståltråder. Det var skulpturer som fylte rollene i kortfilmen. Den ble tatt opp i de magiske fjellformasjonene Jettegrytene i Nissedal. Naturen er en av grunnene til at Helene flyttet til Telemark. Etter å ha truffet en dame fra Skien på et tog i København, ringte hun henne og lurte på om hun visste om en leilighet hun kunne leie. Da slusevokterboligen på Lunde ble ledig, flyttet hun inn i andre etasje.

VILLE HA FORANDRING

- Intuisjonen min sa meg at jeg måtte flytte til Telemark. Det føltes riktig. Jeg har gått på Seljord folkehøgskole før, og hadde en dragning mot naturen. Jeg hadde lyst på en forandring i livet mitt.

Som datter av en diplomat, har hun bodd i både Italia og Kenya. I løpet av et 42 år langt liv, hadde hun samlet opp noe gods og gull. Nå er det bare diamantklokken og et kostbart armbånd som vitner om bakgrunnen fra et pent møblert hjem.

- Sofa og slike komfortable ting har jeg kvittet meg med. Med mindre ting, har man mindre å ta vare på, sier hun, men om hun ikke føler for å omgi seg med døde gjenstander, hender det at hun savner levende selskap.

- Jeg flyttet jo til Telemark uten å kjenne noen, men det viktigste for meg er å få arbeide med kunst. Det er min store lidenskap, sier hun. Hennes neste filmprosjekt er en spillefilm. Hun er godt i gang med å lage figurer til filmen, som vil ha innslag av animasjon. Går alt etter planen, drar hun til USA for å produsere den, til høsten. Men foreløpig holder hun kortene tett inntil brystet.

- Jeg vet ikke helt hvordan det blir ennå, men jeg er åpen for forandring.

Crossaintene er urørte. Kaffekoppene er tomme. Helene går bak en halvferdig skulptur, for å fotograferes.

- Skal jeg bare stikke hodet mitt inn her, slik at du ikke ser meg? Det kan være et bilde på en sky kunstner.

Artikkeltags