Heidi er doktor i danseband

Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Heidi Stavrum tok nylig doktorgrad i dansebandkulturen ved Universitetet i Bergen, som første person i Norge. – Dette er en del av kulturlivet forskerne tidligere ikke har brydd seg om, forteller hun.

DEL

Noen stor fan av dansebandmusikken er hun likevel ikke.

– Jeg må vel innrømme det, men det er et fascinerende tema, understreker hun og ler. Stavrum jobber til daglig ved Telemarksforsking i Bø. I snart fem år har hun jobbet med doktorgraden om dansebandkulturen i tillegg til andre prosjekter. blant annet har hun i tre somre på rad gjort feltarbeid under festivaler.

Samtidig som hun har tilegnet seg mer kunnskap om emnet har hennes syn på dansebandkulturen forandret seg i takt med forskningen.

– Det har vært en del av utfordringen, å prøve å forstå dansebandfansen på deres premisser. Nå har jeg fått mye mer kjennskap til dansebandmusikk og vet hvorfor det rykker i dansefoten.

Feltarbeidet har vært litt annerledes i forhold til andre forskningsprosjekt hun har deltatt i.

– Det har vært en del artige episoder rundt om. Jeg har for eksempel vært på dansebandcruise på danskebåten, og besøkt flere store festivaler rundt om i Norge.

EGNE REGLER

Som forsker brukte hun mye tid på å få innpass i miljøet hun skulle forske på, men følte at hun ble godtatt, i hvert fall etter at hun fikk tatt et dansekurs og lærte hvordan det skulle gjøres på dansegulvet. I sin avhandling «Danseglede og hverdagsliv. Etikk, estetikk og politikk i det norske dansebandfeltet» har hun beskrevet de ritualer og det sosiale fellesskapet som eksisterer i dag.

– Miljøet har egne verdier som kommer til uttrykk gjennom klær, latter og glede. Stemningen er jordnær og uhøytidelig, det handler om hverdagslivet. Dette gjenspeiles samtidig i musikken og tekstene. Miljøet har dessuten klare regler på hva som er tillatt eller ikke.

Som et eksempel nevner hun dansegulvet, som er forbeholdt de dansende. Der skal det ikke forekomme drikking, og brytes regelen blir det sagt tydelig ifra.

– Jeg tok for eksempel med meg en kaffekopp ut på dansegulvet. Da kom vakten med en gang og viste meg bort. Det var pinlig, smiler Stavrum.

De dansende er nøye med kvaliteten på dansegulvet og søl på gulvet skal ikke forekomme.

Dansebandfansen er nøye på at det skal være anstendig. Rølp og bråk godtas ikke, det skal være ryddig og rent, og kvaliteten på fasilitetene settes høyt.

– Det går et tydelig skille mellom de som er der for å danse og de som er der for å høre på musikken. Danserne er de viktigste. De gir terningkast på størrelse og kvalitet på dansegulv og andre fasiliteter i egne magasiner. Folk må dessuten ikke tro at de er noe. Det blir sett ned på.

STØRRE BREDDE

Tidligere har Stavrum satt all dansebandmusikk i samme bås, men fant raskt ut at så enkelt var det ikke.

– Dansebandmusikken har en mye større bredde enn det jeg tidligere har trodd. Det er mange band som har egne uttrykk.

Ifølge Stavrum det formidling av musikken det som driver artistene, ikke bare det kommersielle.

– De reiser langt og har lange kvelder på scenen.

Det er likevel det å lage og framføre musikken som er viktigst. De er del av miljøet og deltar aktivt.

Hun håper at avhandlingen har fått fram en mangfoldig og nyansert fortelling om dansebandmiljøet.

– jeg håper jeg har klart å nyansere bildet. Det er veldig mange som er en del av denne kulturen.

Det ser man for eksempel på Seljordfestivalen, som trekker tusenvis av fans hver sommer. Da er det et paradoks at denne typen musikk får så lite oppmerksomhet fra nasjonal presse.

Artikkeltags