Flukten til friheten

ENERGI: - I Norge er jeg veldig produktiv som kunstner. Men dersom jeg får avslag på søknaden min hos UDI, vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne jobbe med kunst, sier Shwan. Ytringsfriheten betyr alt for ham. Her er han avbildet i Ibsens barndomshjem, der han for tiden holder hus.

ENERGI: - I Norge er jeg veldig produktiv som kunstner. Men dersom jeg får avslag på søknaden min hos UDI, vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne jobbe med kunst, sier Shwan. Ytringsfriheten betyr alt for ham. Her er han avbildet i Ibsens barndomshjem, der han for tiden holder hus. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

En natt kom Henrik Ibsen og Gudfaren i samme skikkelse til Shwan Dler Qaradaki, og sa: «Slapp av, jeg kan ordne permanent oppholdstillatelse. I'm gonna make them an offer they can't refuse».

DEL

Skal bo i Skien

Jeg lurer på hvilket tilbud han ville gi UDI som de ikke kunne motstå, sier Shwan og ler hjertelig av drømmen han hadde for noen dager siden.

Kanskje ikke så rart at det ble Marlon Brando og Ibsen i en og samme person som skulle bli hans redningsmann. Skiens stipendmottaker bor for tiden i Ibsen-gården, og Marlon Brando henger i sorthvitt over sengen hans. Dessuten har han laget en kunstserie basert på filmen «Gudfaren». Irakisk-kurdistaneren skulle ønske Ibsen hadde levd i dag.

- Han hadde skjelt ut UDI, fordi de ikke behandler mennesker humant.

Det er stille på Snipetorp der han skal bo det neste året. Så stille at Shwan har tv-en på som bakgrunsstøy. Han slår av tegneserien som har laget litt liv i Ibsens barndomshjem, og serverer chai-te. Han spøker og ler mye, er sjarmerende og morsom, men når han snakker om minnene, får han et trist drag over ansiktet.

33-åringen er fra Suleimania, en by i det nordøstlige Irak med nærmere to millioner innbyggere. I flere år har han bodd i Oslo. Det siste året har han hatt utsikt til Utenriksdirektoratet og sett rett inn på de som behandlet sakene hans.

- Neste gang jeg bor i Oslo, flytter jeg nok til et annet sted.

Når han ser ut vinduet nå, legger snøen seg som et gjennomsiktig slør over brosteinsbelagte gater.

FLUKTEN

Også den dagen han ankommer Norge, er landet kledd i uskyldshvitt. Kalenderen viser 15. desember 1999, og når han hopper av lastebilen som har tatt ham hit, sklir han bortover de glatte gatene. Han er glad over å endelig ha kommet frem. Men veien til målet har vært lang. I to år har han vært på flukt. Han har tatt farvel med faren og moren og sine 10 søsken, han har sett faren gråte slik han aldri har sett den pensjonerte politioffiseren gråte før. Han har sett moren sterkere enn han noen gang har sett henne. Hun vet at veien han har valgt vil bli kronglete. «Vær sterk. Gud være med deg», sier kvinnen som har opplevd at 12 av hennes søskenbarn døde av et bombeangrep i 1987.

Det er sommer, og solen skinner på 22-åringen da han legger ut på flukten som skal føre ham til tryggheten og ytringsfriheten. Egentlig har kunststudenten tenkt seg til England, men smuglerne tipser ham om Norge. Her skal det være lett å få oppholdstillatelse, påstår de. Han har hørt skrekkelige historier om folk som har flyktet og blitt drept eller druknet, og tenker: «Jeg har valget mellom å leve eller ikke leve. Denne risikoen må jeg ta».

STERK OPPLEVELSE

Nyttårsaften 1998 krysser han en elv mellom Tyrkia og Hellas i en plastbåt sammen med flere andre flytninger. Han har kommet seg i land da han hører et skrik som gir ham assosiasjoner til Munchs maleri «Skrik». En båt har veltet, og en ung kvinne med sitt lille spedbarn på armen har falt uti elven. Begge drukner. Mannen hennes klarer å svømme til land, og redder eldstesønnen.

- Den hendelsen har satt dype spor i meg. Det er det sterkeste jeg har opplevd. Shwan synes det er vanskelig å la minnene komme opp igjen, og ber noen ganger om en pause. For få år siden måtte han operere hjertet, og nå går han på medisiner. Blir han utsendt og må opereres igjen, er det ingen sykehus i Irak som kan behandle ham.

- Før visste jeg verken hva panikk, angst eller depresjon var, sier han, og legger stille til:

- Men nå har jeg sett ting som er tungt for sjelen.

RETTSLØS

I Tyrkia får han jobb på et verksted, men som kurder og flyktning uten pass har han ingen rettigheter. Han kan jobbe flere uker uten å få betaling, og en natt bestemmer sjefen hans seg plutselig for å sparke ham. Men hvor skal han gå midt på svarte natten som ulovlig arbeidstager? Han banker på døren til bilvaskeriet, der han både har jobbet og bodd. Tryglende ber han om å få sove der én natt til. Pengene han etter lang tid har spart opp, skal ta ham videre til Hellas. Men på grensen blir han stoppet av politiet. De arresterer ham, slår ham, og tar pengene hans.

Syv ganger prøver han å krysse grensen før han endelig lykkes. Da han endelig kommer til Norge, er han utslitt. Likevel klarer han å lære seg norsk så raskt at læreren tror han har bodd i Danmark før han kom hit. Han søker og blir tatt opp på NISS, før han senere tar mastergrad på kunstskolen i Oslo, der han består med glans. Avslutningsarbeidet hans er et diger lerret med piggtråd formet som skriften på et avslagsbrev fra UDI.

- Jeg vil at de skal vite hvor hjerteskjærende et slikt brev er. Jeg har lest avslagsbrevet til en venn av meg. «Du har ingen tilknytning til dette landet», sto det. Hvordan kan de si det til et menneske som har blitt en del av dette landet? Vi viser at vi har blitt integrerte, for så å få beskjed om at vi er ubrukelige.

TOLK

Kurderen har også vært tolk for fremmedspråklige som har vært i Norge i 40 år.

- Og fortsatt kan de ikke et ord norsk. Men de er norske statsborgere, sier han, og ler oppgitt.

- Hva kan skje om du sendes tilbake?

- Da kan jeg ikke jobbe med kunst slik jeg kan her. Gjør jeg det, risikerer jeg å bli drept. Myndighetene påstår at det er ytringsfrihet der, men folk forsvinner i det stille dersom de kritiserer regimet. Flere journalister har blitt drept den siste tiden. Det var faktisk bedre da Saddam Hussein styrte, for han visste vi i det minste hvor vi hadde, sier kunstneren.

Han vil ikke sensurere seg selv, men også i Norge har han mottatt trusler etter å ha laget bilder som har provosert.

- ÆRLIG

- Jeg vil være en ærlig kunstner, men jeg er livredd for at det skal skje familien min i Suleimania noe.

Shwan kommer fra fattige kår, og fattigdommen var med på å gjøre ham kreativ. I mangel på akvarellmaling måtte han bruke fantasien. Han begynte å male med kaffe, noe som blant annet resulterte i en serie med Gudfaren-bilder. Ved siden av kunsten har han også jobbet som kokk. Da fant han ut at han kunne bruke en av ingrediensene som maling. For tiden jobber han med filmserien «Salte kyss» sammen med Kate Pendry. Den første delen kan du se på Telemark kunstnersenter, frem til 11. desember. Filmene handler om hans flukt til Norge.

Shwan stiller eksistensielle spørsmål i kunsten, og identitet går ofte igjen som tema. Fortsatt har han ikke et pass som forteller hvem han er og hvor han kommer fra. I filmen sier han:

«Hukommelse og minner er, kan hende, alt man har, alt man er, fra tid til tid.... Men fotspor har jeg - jeg har sett dem i sanden og snøen».

Artikkeltags