Terningkast 4: Fin USA-debut

Artikkelen er over 12 år gammel

Petter Næss, regissøren bak Elling-filmene, dro til USA for å lage sin første spillefilm «over there». Den lange og etter sigende noe problematiske etterproduksjonstida er over, og filmen «Mozart and the Whale» er omsider klar for norske kinoer.

DEL

Filmen kan betegnes som en romantisk dramakomedie, men hovedpersonene her har en spesiell utfordring å hanskes med i tillegg til ordinære kjærlighetsforviklinger. De lider av autisme, i en form som kalles Aspergers syndrom.

TRØBLETE ROMANTIKK

Donald (Josh Hartnett) og Isabelle (Radha Mitchell) er to veldig forskjellige personligheter, som går hen og forelsker seg hodestups i hverandre. Innadvendte Donald driver en lokal støttegruppe for autister. Han er en reser på alt som har med tall å gjøre, og i sitt organiserte kaos av en leilighet bor han sammen med seks kanarifugler. Frisøren Isabelle er utadvendt og konfronterende. Hun tar alt bokstavelig, og er veldig bevisst på at hun ikke glir inn i den «normale» verden. Isabelle har aldri greid å holde lenge på kjærester, men hun og Donald forstår hverandre tross ulikhetene. De forsøker å etablere et forhold, men utfordringene står i kø.

BRA PRESTASJONER

Manuskriptet er laget av Oscar-vinner Ron Bass («Rain Man»), og handlingen er inspirert av to virkelige mennesker.

På dette grunnlaget har Petter Næss har kommet opp med en fin og hyggelig film, som selvsagt har et tjukt lag med alvor i bunnen. Det er mange herlige typer og godt fortalte situasjoner underveis, selv om fortellingen totalt sett er litt ordinær og kjedelig. Den litt grå og virkelighetsnære atmosfæren blir til stadighet piffet opp med fengende popmusikk, (Musikkvalget var visstnok et av ankepunktene regissøren hadde mot produksjonselskapet).

Skuespillerne er dyktige nok, og Josh Hartnett er god som autisten Donald, og Radha Mitchell fremstår med en nesten like stor porsjon sjarm og sikkerhet i sin rolle.

Artikkeltags