En seriepionér ser tilbake

Artikkelen er over 9 år gammel

Arne W. Isachsen regnes som Norges første undergrunnstegner takket være tegneseriene han skapte i første halvdel av 1970-åra. Til 60-årsdagen i sommer overrasket broren han med å utgi hans samlede striper i bokform.

DEL

I den ferske utgivelsen «Undergrunn! Tegnerserier i samling» utgitt på Jippi forlag, er Arne W. Isachsens tegneseriekarriere samlet og satt i historisk perspektiv.

«Uten Arne W. Isachsen, ingen Frode Øverli» skriver Hanna Innsedt innledningsvis i boka.

Selv visste ikke jubilanten noenting om at broren Haakon W. Isachsen, som jobber i Egmont, hadde reddet produksjonen hans fra å gå i glømmeboka.

OPPOSISJONELL

- Hvis du husker den tida, så var du ikke med, det var vel det de sa om 1960- og 1970-åra, humrer 60-åringen som vokste opp med Donald Duck og andre tegneserieblader i barneåra på Rjukan.

I voksen alder har han flyttet en del rundt, og i 2003 slo han seg ned på et småbruk i Sauherad.

I dag har tegneserieforfattere en langt mer framtredende posisjon, og det gis ut en rekke serier både for voksne og barn. Da Arne begynte å lage opposisjonelle striper mens han gikk på Forsøksgym i Oslo, var det ingen kultur for den slags i Norge, om vi ser bort fra trauste julehefter og Walt Disney. Serier var importvare. Ingen tok seriemediet alvorlig, hevder Terje Nordberg i forordet.

MOTKULTUR

Arnes første, egne utgivelse, «Mennesker eller betong?» kom i 1971, men før dette hadde han levert stoff til ulike publikasjoner, blant annet forløperen til Gateavisa.

Arne W. Isachsen var anarkist og aktiv med i de politiske begevelsene på den tida. Ideen om å si sin mening med tusjpenn på papir kom etter en haiketur til Amsterdam. Der oppdaget han amerikanske undergrunnsserier, som Robert Crump sine arbeider. Han ble også inspirert av den europeiske serietradisjonen.

- Det ble en syntese av flere ting, forklarer Arne.

- Vi var midt inne i en politisk motkultur. Og du vokser ikke opp på Rjukan uten å bære litt preg av klasseskillene, fastslår Arne.

Han bodde på fabrikksida, på Granli, det siste stedet hvor sola kommer til Rjukan, i motsetning til Fjellvegen der de med de fineste yrkene bodde.

TYPISK TIDSBILDE

Når han ser tilbake på historiene han lagde gjennom en femårsperiode på 1970-tallet, ser han at de bærer preg av en annen tid.

- Det er ikke alt som er like godt nå. Men dette var i motkulturtida da man skulle gjøre ting sjøl, det var et alternativ til det som var.

- Det var som med musikken og litteraturen, alt var en del av en større bevegelse, konstaterer han.

Arne lagde striper fulle av fri fantasi, psykedelia, men også med politisk innhold, og stilmessig stjal undergrunnstegnerne som ravner.

«Instant Karma» fra 1974 regnes som hans hovedverk. Boka ble gitt ut av Regnbuetrykk, og blant temaene som berøres er miljøvern - dagens store farsott.

- Miljøvern har jo ikke blitt stuereint før nå. Desverre kan det fort bli dødt som moten fra i fjor.

Den radikale historieboka «Fremad og aldri glemme» på Pax ble hans siste krumspring som serieforfatter. Fem personer i redaksjonen fikk 10 000 kroner i honorar som de måtte dele med hverandre. Samarbeidet ble mer spent etterhvert på grunn av de politiske strømningene.

EN NERDEBOK

- Jeg syntes miljøet stivnet, og så syntes jeg sjøl at jeg ikke lagde gode historier. Men det å tegne var gøy, sier Arne W. Isachsen, som etterhvert utdannet seg til billedkunstner.

Han har også arbeidet som grafisk designer.

Arne følger så vidt med på hva som skjer innen tegneseriemediet fremdeles.

- Men jeg er ingen nerd. Dette er vel egentlig en bok for nerder. Og overvintra hippier, smiler han.

- Nå er det satt i system, og det meste er blitt kommersielt.

I forordet til «Undergrunn!» konkluderer Hanna Innsedt: «Han vil bli stående i historien som pioneren blant undergrunnstegnerne - og i forlengelsen som forløperen for bølgen av nye, norske tegneserieskapere som vokste fram i 1980- og 1990-årene.»

Artikkeltags