Da bombene regnet over Herøya

Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Det er lørdag den 24. juli. Året er 1943. Idet klokken passerer 12.45 brytes helgestillheten av nok en flyalarm. Porsgrunns befolkning er blitt så vant til det at mange knapt reagerer. Men denne gangen er det alvor.

DEL

Sommerdagen, som startet så vidunderlig, forvandles i løpet av få minutter til et sant helvete på jord.

Klokken 13.15 høres lyden av fly som kommer nærmere. De flyr inn over byen i en høyde utenfor rekkevidden til de tyske luftvernkanonene som forgjeves forsøker å ramme dem. Sekunder senere er himmelen full av små, sorte prikker. Så kommer de øredøvende brakene, det rister i bakken og horisonten lyses opp av flammer.

Bombene som hagler over Herøya treffer målet. Lettmetallanlegget legges i ruiner, men også boligområdet rundt lider samme skjebne. Midt i infernoet befinner det seg om lag 1100 sivile. Kvinner, menn og barn.

UNDER KONTORBYGGET

Blant disse en 14 år gammel visergutt fra Herøya. Idet de første amerikanske B-17 Flying Fortress-flyene slipper sin dødelige last, sitter Halvor J. Bjaarstad sammenkrøpet i kjelleren under kontorbygget til Eidanger salpeterfabriker. Sammen med om lag hundre andre har han gjort akkurat slik han er blitt lært opp til. De som av gammel vane er blitt igjen oppe, løper nå for sine liv. Men det fins ikke et trygt sted i mils omkrets.

TRØSTENDE SANG

Etter noen ganske få minutter avtar lurvelevenet. Lyden av flymotorer blir svakere, og snart er det dørgende stille i det trange tilfluktsrommet. Men det varer ikke lenge. Bare minutter senere er lyden av fly over dem igjen. Når last nummer to dumpes går strømmen nede i kjelleren, og i bekmørket blir det tilløp til panikk.

Halvor og de andre kan se hvordan et par voksne arbeidere hurtig blir tatt hånd om, og ført til sanitærværelset vegg-i-vegg. Ikke lenge etter kommer tre muntre franskmenn ned til dem.

- De hadde ligget ute under det første angrepet og var litt til oppmuntring fordi de sang. De sang på fransk, og hadde tydelig vært i krigen før, minnes Bjaarstad.

ET SYN FOR EVIGHETEN

Etter om lag to timer opphører bombingen, og det eneste som står i hodet på den unge visegutten er å komme seg hjem – selv om han har fått beskjed om å holde seg i tilfluktsrommet. Hva som møter ham på utsiden er et syn han aldri vil glemme.

- Det var litt av en opplevelse. Vannrør som sto og spruta, svart røyk som velta opp fra produksjonslageret nede ved kaia, lønningsbrakka – som var et spesielt trehus som lå rett på innsiden av porten – den hadde blåst av murene så den lå på sida. Det flagra timesedler i tusenvis rundt omkring. Det var det første inntrykket vi fikk da vi kom ut. Og så tyske soldater som kom marsjerende i slutta orden. Det ser jeg for meg ennå, forteller Bjaarstad.

TILBAKE ETTER FAREN

Ute av portene legger Halvor på sprang hjemover. Han må nødt til å sjekke om faren er kommet uskadet fra aksjonen. Vel hjemme er det ingen å se. Guttungen vet ikke hva han skal gjøre. Etter kort tid bestemmer han seg for å returnere til fabrikken.

- Jeg var ikke redd i det hele tatt. Og det har jeg tenkt på mange ganger siden. Vi skjønte ikke hva som foregikk. Skjønte ikke hvor farlig det egentlig var, sier Bjaarstad – 66 år etter de dramatiske hendelsene.

Han kommer så langt som til østre port før han stoppes. Ved den store eika rett på utsiden setter han seg ned. Rådløs. Etter en stund med uutholdelig venting får han øye på en arbeidskamerat av faren. Til alt hell kan han berolige gutten med at alt står bra til, og at faren i øyeblikket hjelper til med å grave fram overlevende fra ruinene. Familien Bjaarstad kommer fra skrekkens dag uten tap.

- ET LEDD I FRIGJØRINGSKAMPEN

I ettertid er det blitt heftig diskutert om bombingen av Herøya var nødvendig. Kritikere hevdet at lettmetallfabrikken aldri ville kommet i produksjon mens krigen pågikk, fordi motstandsbevegelsen var stor blant arbeiderne.

Gå sakte-aksjoner og andre former for «sabotasje» sørget for stadige forsinkelser i utbyggingen av anlegget. Derfor var det mange som mente at det ikke burde vært et mål for de allierte styrkene.

Halvor J. Bjaarstad ser det fra en litt annen synsvinkel.

- Det er mange som spør oss om hvordan vi tok dette her. Det var jo våre egne som bomba oss. Men jeg kan ikke huske at det ble gjort noe stort nummer ut av det. Vi anså det for å være et ledd i frigjøringskampen. Bombingen representerte et framskritt. Men, jeg må jo si det at de som mista noen så det på en annen måte, avslutter han.

Artikkeltags