Bohemer i Berlin

STIPEND: Nylig fikk Hilde Saabye Christensen-stipendet. Etter jul er hun ute med sin andre bok på Cappelen Damm.

STIPEND: Nylig fikk Hilde Saabye Christensen-stipendet. Etter jul er hun ute med sin andre bok på Cappelen Damm. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

BERLIN: På et kjøkken i Berlin sitter Hilde Lindset og skriver på boken «Helvetesporten». Marcus Paus komponerer melodier i stuen, og pønsker ut en plan for å redde Skien.

DEL

Leiligheten i Prenzlauer Berg er møblert med vakre, antikke møbler, funnet på markeder og bruktbutikker i Berlin.

På den lysegule veggen i stuen henger det bilder laget av Christopher Rådlund, som Marcus har samarbeidet med. Det lille portrettet av Hilde Lindset er malt av venninnen, Nerdrum-elev Helene Knoop. Veggen i gangen er dekorert med hatter, og det antikke bordet på kjøkkenet, som var det eneste møbelet Hilde og Marcus tok med seg fra Norge for to år siden, fungerer som Hildes skrivebord.

Nå er det dekket med porselenskopper, ost, skinke og ferskt brød.

– Jeg jobber på kjøkkenet – som en kvinne skal, spøker Hilde.

REFSENDE BREV

Klær, kunst, noter, masse bøker og et spisebord var det eneste paret hadde med seg da de flyttet til Berlin.

– Hele bryllupsbudsjettet vårt gikk med til redebygging. Vi har trålet butikkene etter antikviteter, og gjør det fortsatt, selv om vi egentlig ikke har plass til mer.

I slutten av september var de i Oslo for å lansere Marcus sin siste cd. Det ble også holdt konsert med Paus’ verker i Universitetets aula, der faren, Ole, framførte «Sangen om de glemte» med Oslo Kammerkor, før operasanger Knut Stiklestad sang en opera basert på et refsende brev Marcus en gang fikk fra en tidligere komposisjonsprofessor. Professoren var blant dem som ikke satte pris på at Paus går imot samtidsmusikkens rådende premisser.

– Å se en venn stå på podiet og skjelle meg ut, var en selsom opplevelse, kan den underfundige komponisten fortelle.

STIPEND

Mens paret var i Norge, fikk Hilde vite at hun hadde fått det nyopprettede Saabye Christensen-stipendet. Dermed kunne hun fly tilbake til Berlin 30 000 kroner og en anerkjennelse rikere.

– Det var veldig oppmuntrende, også fordi Lars Saabye Christensen selv satt i juryen; han er en forfatter jeg har stor respekt for, sier hun.

Det var på deres felles stamsted i Oslo paret møttes første gang, for fem år siden. Underlig nok hadde de aldri vært der samtidig, før de begge var bedt i en 30-årsdag.

– Det var noe mer enn å bli betatt, og jeg har aldri opplevd noe liknende. Det var en gjenkjennelse. Vi graviterte mot hverandre, minnes Marcus. Hilde bodde i Frankfurt på den tiden, så de opparbeidet seg mange bonuspoeng.

– Det var forferdelig å dra tilbake til Frankfurt. Vi var veldig forelsket – kvalmende forelsket, sier Hilde og smiler. Tre år senere kimte bryllupsklokkene, og da de kom tilbake til Berlin, sto en flaske champagne og ventet på dem på den lokale kneipen.

MOTIVERER HVERANDRE

Kunstnerbyen gir dem konsentrasjon. Begge jobber hjemme, og motiverer hverandre i skriveprosessen. For tiden samarbeider de om en minikabaret. Mens Hilde skriver teksten, har Marcus ansvaret for musikken som skal framføres av Julie Kleive på Josefines viseklubb i Oslo.

– Jeg har aldri opplevd å være så nært et annet menneske – også i det kreative arbeidet. De grunnleggende premissene for å skape noe er veldig like. Komposisjon er det samme, uansett hva man driver med. Jeg spiller ofte for Hilde og lytter til hennes respons, sier Marcus.

– Tilbakemeldingene blir relevante fordi vi holder på med de samme problemstillingene på tvers av fag, skyter Hilde inn.

– Ja, jeg er nok strengere med deg enn andre, nettopp fordi jeg elsker deg og respekterer det du gjør, sier Marcus, og tilføyer:

– Noe annet ville vært kjærlighetsløst. Jeg er veldig imponert over Hildes forfatterskap, av det hun skriver og de valgene hun har tatt. Jeg er stor fan. Marcus ser forventningsfylt bort på Hilde:

– Og nå skal jeg si at jeg er stor fan av deg? Hilde skjuler et lurt smil bak den lange luggen.

VIL REDDE SKIEN

Mens Marcus jobber best i de magiske nattetimene, er morgenen og formiddagen Hildes mest produktive periode. Når de reiser, pakker de koffertene sammen.

– Vi har bare oss selv og hverandre, og er grunnleggende fristilte. Å kunne reise med arbeidet er en takknemlig ting. Jeg blir mer sliten av å ha ferie enn å jobbe, og blir ulykkelig hvis jeg ikke skriver, sier Hilde. I hennes nye bok «Helvetesporten» er samtlige av karakterene på en reise.

– Det henger nok sammen med at jeg ofte er på reise selv. Karakterene ankommer nye steder og havner i situasjoner der de konfronteres med uante sider ved seg selv. Det får uventede konsekvenser. Jeg tror steder gjør noe med mennesker. Til tross for at boken er skrevet i mange land og byer, ser jeg ikke bort ifra at den også har tatt farge av byen jeg bor i; det er unektelig et mørke i Berlin. På vei til leiligheten går vi forbi ruvende spøkelsesbygg, rester fra Stasi-tiden som ser ut som om de skal råtne fra innsiden, og en tidligere konsentrasjonsleir som er gjort om til barnehage. Kulissene jeg vandrer rundt i påvirker meg, sier Hilde, som er oppvokst på en gård i Solum utenfor Skien. Hun lar tre parallelle historier utspille seg i Oslo, Reykjavik og Paris, der Auguste Rodins skulptur «Helvetesporten» befinner seg.

REDNINGSAKSJON

Marcus Paus tror også han blir påvirket av byen han bor i.

– På et underbevisst plan. Alt som har skjedd her klinger ved. Likevel er det en vennlig by. Å se vestkantungdommen boltre seg i Hegdehaugsveien i Oslo en lørdagskveld er ikke noe pent syn. Berlin er derimot mer dempet. Like mye som den er anarkistisk, er den menneskelig, mener Marcus. Hilde er borte ved kjøkkenbenken nå. Hun har hentet en skarp kniv.

– Ikke for å skjære i idyllen, men Berlin har selvsagt som Oslo, Skien og alle andre steder, sine irritasjonsmomenter. Man opplever av og til en omstendelighet her som kan virke unødvendig og kompliserende; regler som skal følges for enhver pris. Det er også store klasseforskjeller, sier Hilde.

– Man er redd for ikke å handle etter protokollen, tilføyer Marcus. Han har også klare meninger om Skien, og har et sterkt ønske om å bidra til å forbedre byen.

– Det er en vakker, men åpenbart vanskjøttet by: Halvparten av butikkene står tomme; kunne man ikke lånt disse ut gratis til kunstnere og entreprenører, og gitt gårdeierne prosenter av salget? Det må da være bedre enn at byen blir en ødemark i utkanten av Herkules. Skien fortjener å være en virkelig kulturby!

– Det høres ut som du vil bli lokalpolitiker, Marcus; er du sikker på det? sier forfatteren, og klapper ham på skulderen.

Artikkeltags