Sandefjords Blad har tidligere skrevet om to sandefjordsdamer, Marianne Lundstuen og Vibeke Helgeland, som begge har brystkreft og på mange måter er i den samme situasjonen.

De har begge barn, har den samme diagnosen og kjemper den samme kampen. Medisinen de får anbefalt må de nemlig betale for selv.

Nå har Marianne, som ligger tre måneder foran Vibeke i behandlingsløpet, fått anbefalt en medisin som koster nesten en million kroner. Det får henne til å reagere kraftig.

– For et fryktelig system det er her til lands. Rike folk har null bekymring med tanke på helsa si, og kan kjøpe seg til beste utsikter. Men det er annerledes for Ola Nordmann. Skal det virkelig være slik?!

Dette betyr at også Vibeke potensielt kan havne i den samme situasjonen om tre måneder.

– Det er vanskelig å glede seg over positive tilbakemeldinger når jeg nå har i bakhodet at jeg kanskje må betale en million kroner for å få den beste behandlingen, sier Vibeke.

Underlig prioritering

Tidligere har Marianne betalt for kreftmedisinen Perjeta, som kostet 230.000 kroner for en tre måneders behandling.

Grunnen til at dette er noe hun har måttet betale selv er fordi Beslutningsforum for nye metoder, ikke har godkjent medisinen til bruk i Mariannes tilfelle. I oktober 2018 ble hun diagnostisert med HER2 positiv brystkreft. Hun har riktignok brystkreft uten spredning, noe som betyr at medisinen ikke skal fungere som livsforlengende. Da hadde hun nemlig fått medisinen dekket.

– Man må først være sikret å dø før man får nødvendige medisiner her til lands. Utrolig underlig prioritering, sier hun.

Nylig var Marianne gjennom en operasjon, og har respondert godt på behandlingen. Da fikk hun blant annet beskjed om å dra hjem for å feire det gode resultatet.

– Jeg har prognosene på min side, og jeg er takknemlig for det, men gleden har en bismak. Det viste seg at jeg hadde kreftceller igjen, noe som er å forvente. Det er sjeldent alt forsvinner. Da blir gleden overskygget av økonomiske utfordringer og sinne, sier hun.

Forsøkt å selge huset

Derfor blir hun nå anbefalt å ta medisinen Kadcyla, men også dette må hun betale selv og prisen denne gangen er på svimlende 960.000 kroner for de anbefalte 14 dosene.

– Hvordan kan det forventes at vanlige folk i etableringsfasen kan røske det ut av lomma? Vi har prøvd å selge huset, men får ikke solgt. Hvordan skal man da få tak i disse pengene? Hvorfor dekkes medisinen bare som livsforlengende når de også vet at det fungerer som forebyggende, spør Marianne frustrert.

– Ved å selge alt får barna mine dårligere oppvekstvilkår. Det skjer ikke at jeg setter dem i en slik situasjon. De har virkelig hatt nok endringer, tanker og følelser å stri med som følge av en kreftsyk mor. Ellers er alternativet å ikke ta den, og ha større sjanser for tilbakefall og død. Og hvis jeg får tilbakefall, og ikke har tatt den, så klandrer jeg nok meg selv for det. Det er umenneskelig å gå rundt og vite at man ikke har kunnet gi seg selv de beste forutsetningene, så det er ikke et alternativ for meg å leve med, sier hun videre.

Stig A. Slørdahl, leder for Beslutningsforum for nye metoder og administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF, har tidligere svart Sandefjords Blad på hvorfor de ikke innfører enkelte av kreftmedisinene.

– Vi ønsker alltid å ta i bruk medikamenter som har god effekt og som er kostnadseffektive. Vi ønsker å ta vare på alle pasienter som behandles i den norske helsetjenesten og da er det viktig at vi tar i bruk behandling som vi vet har effekt, sier han.

(saken fortsetter under bildet)

Vil se barna vokse opp

Dersom Marianne betaler for Kadcyla, har hun fått beskjed om at hun får ti prosent bedre prognoser.

– Det er veldig mye, og jeg vil gjøre alt som står i min makt for å overleve og gi meg selv de beste sjansene til å se barna mine vokse opp.

I tillegg er prisen på medisinen kilobasert, noe som betyr at det blir billigere jo mindre Marianne veier.

– Jo tynnere jeg er, jo «bedre» er det. Heldigvis har jeg rast av meg mange cellegiftkiloer, og har med ren og skjær viljestyrke klart å trene til tross for den dårlige formen. Men er det sånn det skal være? At en pasient som bygger seg opp etter seks måneder med helvete, skal måtte stresse med sånt?

Preger familien

Derfor har blant annet også faren til Marianne, Anders Lundstuen, i stor grad blitt preget av denne saken. Han ønsker, naturlig nok, å hjelpe datteren så godt han kan.

– Som pappa kan man ikke bare sitte å se på. Det er en skremmende tanke dersom det skjer noe alvorlig, uten at datteren har fått den beste behandling. Det ville vært en vanskelig å tanke for meg å måtte leve med, sier han.

Derfor ser han ingen annen løsning enn å betale store deler av beløpet Marianne trenger til medisinen.

– Jeg føler meg sliten og er veldig redd for hva som kan skje videre. Økonomien min settes tilbake til steinalderen, og håpløsheten er til å ta og føle på, sier Anders og legger til:

– Det sies at motgang gjør en sterk, men i dette tilfelle er det vanskelig å se noe lys i enden av tunnelen.