– Den unge hauken kan ha vært utsultet og prøvd å gjøre en avveining mellom faren hunden utgjorde og risikoen ved å forlate skjæra den hadde fått tak i, sier rovfuglekspert og professor emeritus Geir Andreas Sonerud.

Naturens drama utspilte seg på Rising i forrige uke, i hagen til undertegnede TA-journalist. Torsdagen var både grå og regntung da jeg kom hjem fra jobb. På kjøkkenbenken lå noen gammelt, tørt brød som jeg ville gå ut på fuglebrettet med. Idet jeg åpner hagedøra smetter Luna ut, slik hun ofte gjør.

Fuglebryst til middag

Luna er en ett år gammel Shetland sheepdog, full av futt og fart. Hun bykser ut i hagen som hun pleier, men istedenfor å følge med til fuglebrettet, løper hun bort til hagebordet og setter i gang å gneldre mot noe på bakken. Det viser seg å være en hauk som sitter med klørne godt plantet i en skjære. Den har allerede spist en god del av fuglebrystet, men er ikke villig til å gi fra seg resten av middagen.

Den blir sittende på den døde skjæra, mens den setter de gule og svarte rovfugløynene i hunden. Luna er ikke den tøffeste hunden i gata, så hun står på et par meters avstand og bjeffer. Jeg fomler fram telefonen og filmer dramaet som utspiller seg foran øynene mine. Det blir en stillingskrig mellom fuglen og hunden.

Luna synes det er gøy med alt som røret på seg, men selv ikke frosker og mus får smake tennene hennes. Hun gjør et byks fram og halverer avstanden fra to til én meter, men når hauken gjør et lite rykk med hodet, spretter hun tilbake. Etter noen sekunder får jeg ropt bikkja inn i stua igjen, og hauken får matro til å nyte resten av byttet den har fanget. Jeg finner fram kameraet og tar noen bilder med telelinsa gjennom vinduet mens den spiser. Når den er ferdig finner vi ikke annet enn fjær igjen i hagen.

Høy fart kan føre til fugledød – det trengs en holdningsendring

Sitter på lur

Professor Geir Andreas Sonerud ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet er ekspert på rovfugler og atferden deres. Han fastslår at den lille hauken er en ung spurvehaug, trolig en unge som ble født i vår. Han er ikke veldig overrasket over at den vesle rovfuglen ikke flyktet.

– Den unge spurvehauken er ikke så veldig erfaren. Det handler nok litt om nybegynner-naivitet. Ungfugler har høy dødelighet etter hvert som de blir selvstendige på sommeren, både fordi de ikke klarer å passe seg for farer og fordi de kan ha problemer med å fange byttedyr selv, sier han.

Men det siste hadde altså denne hauken klart; trolig ved å sitte på lur i hagen min og slå til da en ung skjære landet.

– Når den har fått tak i en skjære gir den ikke opp den umiddelbart. En voksen spurvehauk hadde kanskje vurdert det annerledes, men samtidig kan hauken kan ha skjønt at hunden ikke utgjorde noen fare. Fugler er smarte og noen – særlig kråkefugler – er helt rå til å vurdere hva som er trygg avstand til hunder og katter, sier Sonerud.

Han forteller at skjærer blant de største byttedyrene en spurvehauk klarer å ta, så den unge fuglen i hagen min var trolig svært fornøyd med dagens fangst.

– Trolig var det en ung og naiv skjære den hadde tatt, så her var det en tenåring som tok en annen tenåring, sier professoren.

Han forteller at det er vanlig at spurvehauk jakter i hager og boligområder, og at det heller ikke er helt uvanlig at haukene blir sittende på byttet sitt fordi om folk kommer ganske nær. Undertegnede må altså konstatere at han ikke filmet noen naturvitenskapelig sensasjon. Men et kortreist hverdagsdrama i hagen kan gjøre like sterkt inntrykk som de heftigste naturfilmer fra Sir David Attenborough.

Her har vandrefalken nettopp spist ei måke: – Klarte ikke å fly