Denne MÅ DU IKKE gå glipp av

Av
Publisert

Det er det mest kjente stykket med norsk dramatikk som noensinne er laget. Og ikke bare det, etter at det ble skrevet av Henrik Ibsen i 1867 og hadde premiere på Christiana Theater ni år senere, i 1876, er det, ganske (stil)sikkert, det stykke kunst som klarer å manifestere de mer vidløftige sidene av den norske mann best. Og kanskje av kvinnene også.  
Førstkommende torsdag har du muligheten til å få med deg noe helt spesielt på Rockers Pub i Langesund. Og rekker du ikke det så kan du se et utdrag på Ibens Venstøp i Skien 27. juli. I tillegg vil du også få tre muligheter på Parkbiografen 29. august, 30. august og 31. august.
Det er Lerkefugl produksjoner som har lagt listen høyt og som til de grader klarer å komme over den, i dette nye, spenstige og berikende tilbudet som er gjort tilgjengelig for telemarkinger og sommergjester.
Før sommeren sender sine siste varme solstråler over skyldige og uskyldige sjeler i Telemark så har du altså minst fem muligheter til å oppleve en helt spesiell versjon at det som er et av verdens mest berømte teaterstykker.
For ikke lenge siden fikk jeg gleden av å oppleve denne helt spesielle teaterbegivenhet på Parkbiografen i Skien. Peer på pub er noe såpass spesielt som en sammensmelting av kvalitetsteater og pubatmosfære. Og jeg må innrømme jeg har en svakhet for begge deler.  
Den verdensberømte forestillingen som Ibsen skrev om Peer Gynt, der Grieg komponerte musikk som fortsatt spilles over hele verden, er dramatikk med mange fasetter, stemningsskifter og nyanser. Og jeg må ærlig innrømme at jeg slett ikke trodde det var mulig å få det til å bli teater på høyt plan i en pub. Men det klarte regissør Ida Høy og produsent Hadle Reisæter til de grader.
Også fordi de har med seg skuespillere som har store mengder talent med seg i bagasjen. Store.
Martin Karelius Østensen er en ypperlig Peer, som viser styrke både i de fine nyansene og de fysisk krevende partiene.
Hanne Korsbrekke Askeland er Solveig slik hun skal være. Og litt til. Hanne Korsbrekke Askeland, Henrik Hoff Vaagen og Johanne Fossheim er intenst til stede.
Og «resten» - er mye mer enn rester. Gjøril Bjercke Sæther har laget ypperlige kostymer. Lyset, som nok er spesielt krevende i slike lokaler, står Erik Spets Sandvik for, Heidi Elisabet Rød har maskedesign og Else Ciljan Jakobsen har, bokstavelig talt, sydd sammen det meste. Og det er ikke uten grunn jeg nevner alle disse. Forestillingen er så helhetlig, dette er lagspill, der både forsvaret og angrepet spiller midtbanen god. For å bruke en av mange fotballmetaforer.  Dessuten satte Espen Gjelstad Gundersen sitt preg på forestillingen jeg så. Det allestedsnærværende  universaltalentet gjorde det han kan best: Løftet forestillingen musikalsk.
Det er damene som gjør Peer Gynt til nettopp den karen han er. Det er selvfølgelig myteomspunnede mor Åse som i motsetning til Peers far, Jon Gynt, er sterk, klar og tydelig, helt til hun dør. Det skjer elegant nok i denne sammenhengen, på en bardisk. Oppå en bardisk. Delvis blind for sin sønns karakterbrist. Slik en mor ofte kan være. Kanskje dette er stykkets høydepunkt – der ensemblet faktisk klarer å integrere spillested og innhold på en helstøpt måte, uten at det blir banalt.
Solveig er naturligvis med, som hun alltid er. En virkelig drøm. Bondedatteren Ingrid er her, tilgjengelig og virkelig. For tilgjengelig, vil nok de fleste, med Ibsen i spissen, tenke, tror jeg. Og vi møter selvfølgelig Anitra ut i Arabien, når Peers løgner og utflukter bringer ham på ville veier.
Han er i det hele tatt svak for damene og kjødets lyst, den godeste Peer, han er kåting. På samme måten som dette bitte lille folket i nord, nordmennene, hadde vært langt færre enn de drøye fem millionene vi faktisk er, hadde det ikke vært for at Peers lystighet har gått i arv.
Ibsen skrev Peer Gynt blant annet i Sorrento litt sør for Napoli, der fortid, framtid, sol og hav smeltes sammen og drømmeøya Capri kan skimtes i havet. Der er det også en liten park, med egen skulptur, dedikert til Skiens store dramatiske sønn.
Har du den minste interesse for levende kultur, klassisk kultur, som ikke blir forflatet av moderne innpakning, så er dette noe du ikke må gå glipp av. Terningen her landet på seks. Det var så absolutt fortjent. Og vel så det.

Artikkeltags