Det er ganske vilt å lese valutakursene for tiden

...der det er blitt skikkelig dyrt å være norsk i utlandet.
Av
Publisert

Så kan man jo bare forstille seg hvor dyrt det har vært å være utenlandsk i Norge. Før var jo det med valuta litt greiere. Eller kanskje ikke.

For mens man nå bare stikker innom nærmeste minibank der man er, som det er overalt, selv i Hellas, så måtte det langt mer planlegging til før. Man vekslet kanskje inn penger på posten, eller i banken før ferien og prøvde å sørge for at pengene, noen av dem, ble med på hele turen. Altså at man hadde litt igjen også de siste dagene.

Det er ikke få mennesker som har levd siste ferieuken i utlandet på luft og kjærlighet. Som er en nydelig meny, selvfølgelig, aldeles utsøkt på sitt beste, men som kan bli litt vel slankende i lengden. Men kunsten var å begrense forbruket litt i starten. Kanskje til og med beregne hvor mye man hadde, fordelt på antall dager man var utenlands.

Er du 14 dager i England og har med deg 1000 pund så er det forholdsvis greit regnestykke å finne ut at man ikke bør bruke så mye mer enn 70 pund for dagen. Om jeg ikke husker svært feil så var posten så sidrumpa og godhjerta at de tok tilbake eventuelt overskytende valuta uten gebyrer og dikkedarier til samme kurs. Når sant skal sies var det sjelden et problem, uansett. Om ikke godtfolk hadde brukt opp lirene sine, drakmene sine, pesetasen eller D-mark’en i utlandet, så gikk pengene med på flyplassen eller båten. Det er ikke få som har kommet hjem med store mengder sjokolade og parfyme, i tillegg til tobakk, snus, vin, øl og brennevin, nettopp for å bruke opp «gæringene». Altså det frodige, folkelige uttrykket på valuta.

Jeg er litt opphengt i akkurat det der uttrykket «gærninger». For jeg har aldri klart å finne opphavet til det, men jeg har kommet så langt som til Olav Duun, sjø-trønderen, som brukte det i den fabelaktige boken om «Juvikfolke». Uten «t» på slutten. Duun ikke bare var sjø-trønder, han skrev også på en tilnærmet sjøtrøndersk dialekt. Og så tok jeg en liten sjekk på valutakursene i går. Nå koster altså en amerikansk dollar 8.20. Mens euroen er svært nær ni kroner (8.89). Svenskepesetasen holder seg heldigvis fortsatt under den symbolske og magiske 100-grensen og ligger på 94.93.

Og det virkelig morsomme med dette er at det gjør både norske arbeidsplasser i Norge sikrere og det gjør utenlandsk turisme i Norge vesentlig lettere å få til. Mange melder om full fart i turistnæringen i sommer. Så får vi heller leve med da at et engelsk pund nærmer seg faretruende 13 kroner. (12.77). Og at man kanskje på en hyggelig landsens pub i England må betale oppi 30-40 kroner for en pint ale. Det er jo bare å drikke litt mindre det…(sa han med sammenbitte tenner..).

Artikkeltags