Sex har de avviklet som øvelse, snakke sammen gjør de sjelden: Hun er full og han trener

Av
Publisert

Hun fikk sitt store gjennombrudd med «Nei og atter nei» - og hun har klart å gjøre det mesterstykket at hun har løftet nivået, utviklet substansen og beholdt energien. Nina Lykkes siste bok, «Full spredning», er ikke noe mindre enn en mørk latterbombe. Og mer enn det også. Fordi Nina ser ting som de fleste av oss bare ubevisst registrerer. Hun ser det og hun er i stand til formulere det så innsikten og erkjennelsen får verdi.

Satire er ikke spøk. Gjennomgående ironiske og selvironiske observasjon kan bli tungt. Men ikke med Nina Lykke. Det blir igjenkjennbart, det blir plagsomt, det blir nyttig og det blir gøy. Ganske mye gøy.

Tilværelsens uutholdelige letthet glir over i tilværelsens uutholdelige tunghet for fastlege Elin. Hun er en forhenværende idealistisk almenmedisiner, hun møter et korps av jamrende pasienter som sliter med alt fra dårlig selvbilde til altfor lite jantelov. For lite ja. Hun opplever sutrende unge voksne som er knust fordi mor og far heller vil til Nice på ferien i år også, enn til Bali. Hvor krevende kan ikke et ungdomsliv bli? Hun er så møkk lei alle disse tullingene som i en jevn strøm stikker inn på kontoret hennes, at hun rett og slett må drikke for å holde ut.

Gullfiskbollen med hvitvin, innkjøpt flere ganger ukentlig i kartongomfang, blir til utstrakt selvmedisinering. For gullfiskbollen er et gigantisk rødvinsglass og medisinkombinasjonen består av tv-serier, sofa og beruselse hver kveld. Mannen, Aksel, som hun har vært gift med siden tidens morgen, i alle fall 30 år, bare trener og trener. Langrenn. Rulleski. Kajakk. Han løper gjennom huset og inn i dusjen, før han sovner utmattet. Sex har de avviklet som øvelse. Snakke sammen, gjør de sjelden. Hun er full og han trener. Og slik går dagene.

Men så dukker Bjørn opp. En sjalu eks-kjæreste av Elin fra gamle dager. Som hun finner ut vil være passende å innlede et ellevilt forhold med. Og på avstand, på fastlegekontoret, står plastskjelettet Tore og er den eneste voksne i rommet. Han stiller de ubehagelige spørsmålene.

Jeg intervjuet Nina Lykke i «Mandagsforedraget» på Lundetangen pub for en tid tilbake, (bildet). Med en treffsikker humor fortalte hun om skaperprosessen sin. Som hun traff så godt med i forrige utgivelse. Det hun har klart denne gangen er å skrive en enda bedre bok, uten å miste sting, uten å miste evnen til å slå fra seg. Spesielt fordi hun har gjort «jeg»-karakteren noen mindre heltemodig og de ubrukelige mannfolkene litt mer brukbare, i alle fall til enkelte ting. Derfor har også Nina tatt forfatterskapet sitt til et nytt nivå.

Vi trenger slike som Nina Lykke. Vi trenger folk som både kan si ifra når Keiseren går rundt naken og de få gangene han i det minste har på seg en liten tanga. Er det noe vår tid har brukt for, så er det refleksjon. Den diagnosen er det fastlege Elin som stiller presist i «Full spredning». Og som en bonus, ikke som i bonusbarn, men som i klekkelige utbetalinger til toppledere som får sparken, kommer avslutningen. Den ser du neppe komme slik den gjør.

Artikkeltags