Gå til sidens hovedinnhold

Otto Austad 95: Kollenvinner, krafthopper – og et rått hopptalent

Kjør rett mot Kvelde når du kommer fra Skien før sentrum i Siljan, så kommer du til Austad. Der bor Otto Austad, son nesten kan betegnes som bygdas store hemmelighet. Det var han ikke i 1953, da vant Holmenkollrennet. Lørdag 6. februar fyller han 95 år.

Otto er en kar som aldri har brøytet seg fram i første rekke for å få oppmerksomhet. Ikke en gang da han sensasjonelt nok hoppet Holmenkollbakken ned i 1953, gjorde han noe nummer av det, verken da eller siden. Han slo Torbjørn Falkanger med fire meter i 2. omgang, og vant det som internasjonalt er kjent som verdens mest berømte hopprenn i verdens mest berømte hoppbakke. Stilkarakterer 18, 18,5 17,5, 16,5, 18 i 1. omgang og 3x18,5, 18 og 19 i det siste hoppet.

«Otto Austad til topps i Holmenkollens spesialklasse» var tittelen i Telemark Arbeiderblad 2. mars 1953 med følgende undertittel: «80.000 tilskuere kranset bakken, og dagens største jubel fikk Otto Austad da han landet på 68 meter i sitt andre hopp. Med bedre stilkarakterer enn vanlig».

Til og med den viden kjente Kollentåka holdt seg borte, så alle kunne se at det var dagens desidert beste hopper som vant en klar seier.

- Jeg tenkte ikke på presset, bare på hvordan jeg skulle hoppe for å slå Torbjørn Falkanger, som ledet etter første hopp. Da jeg fikk målt 68 meter og Falkanger hoppet 64, var det et håp om at jeg hadde vunnet. At en dommer ga meg 19 forteller at det var nær full klaff. Men jeg var ikke sikker på at det ville bli seier. Resultatlista måtte finregnes før den var klar, fortalte han da vi hadde en prat for to år siden.

Otto var langt fra sikker på hvordan det hadde gått da han satt nede på Majorstua.

- Det kom en journalist og fortalte at jeg hadde vunnet.

Mediene ga ham rosende omtale etter seieren. Men det var ikke mer enn så vidt han stilte opp i Holmenkollen.

- Jeg var sterkt forkjølet hele uka i forkant. Det som gjorde at jeg likevel dro, var at jeg fikk tilbud om å kjøre innover med bil fredag morgen. Jeg var ikke mye tess, og var fullt forberedt på at jeg måtte trekke meg hvis jeg ikke ble bedre.

Heldigvis ble han frisk nok til at han likevel stilte opp og kronet helgen med seier i Holmenkollrennet.

Tross suksessen i bakken måtte den daglige rutinen og jobb passes. Premieutdeling i Borggården rakk han. Men løpsfesten i Holmenkollen droppet han fordi han måtte på jobb i familiebedriften.

Det var ingen blasert Kollenvinner som kom hjem til Austad. Rett på jobb og ny konkurranse i Klosterkollen tre dager seinere.

-Jeg ville jo bare hoppe. Det spilte ingen rolle hvilken bakke eller størrelsen. Men det ble litt ekstra styr i Klosterkollen siden jeg vant i Kollen.

Som vanlig var Otto lengst nede i overgangen også der. Han hadde så godt som bakkerekorder i alle bakker han hoppet.

Gleden i sentrum

Otto har skrevet ned mye av det han opplevde i skisporten fra han var ganske liten. Han begynte tidlig å interessere seg for skisport. Spesielt hopping ble han nysgjerrig på.

- Broren min Hans var 7-8 år eldre enn meg og hoppet på ski. Han var et forbilde jeg hadde lyst til å gjøre det samme som. Da jeg var fem-seks år hadde søstera mi Ingrid fått et par ski av datteren til læreren. Skia sto ute på trammen. Jeg så på dem og fant ut at de ikke var større enn at de kunne jeg bruke. Jeg fikk på meg skia, dro ned til en bakke som lå ned mot Gorningen. Der kunne ingen se meg, så jeg følte meg trygg. Jeg hadde litt problemer med å få festet støvlene til skia fordi bindingene var litt for store. Heldigvis kom broren min Hans forbi. Han hadde noen reimer og fikk festet støvlene fast, forteller Otto.

For første gang hadde han ski på beina og skulle hoppe. Men det gikk mot kveld, sporet begynte å fryse til og farten ble stor.

- Likevel holdt jeg meg på beina og satsa som jeg hadde sett de store guttene gjorde. Jeg følte jeg var høyt oppe i lufta. Men istedenfor et silkemykt nedslag, stakk jeg begge skituppene ned i unnarennet og fortsatte i rundkast nedover bakken. To brukne skitupper sto igjen i bakken, samtidig som skiene også var brukket bak, uten at jeg skjønner hvordan det gikk til.

Det var en liten gutt som ikke var særlig høy i hatten da han plukket opp restene, gikk hjem og satte fra seg skiene på trammen.

- Det merkelige var at jeg ikke fikk juling, for det hadde jeg sikkert fortjent, sier Otto.

Interessen for skisport og hopp var stor på 1930-tallet.

- Det var stor arbeidsløshet blant unge den gangen. Istedenfor å gå uten å gjøre noe begynte mange av dem å grave ut unnarennet på Nordslibakken. De store guttene jobbet med hakke og spade og kjørte bort jorda med trillebår. Bakken ble bra og tålte lengre skihopp. I 1938 satte Abraham Rønningen bakkerekord med 51 meter. Den rekorden ble stående. Abraham var faren til Mary Rønningen, som reiste landet rundt og imponerte i hoppbakken etter krigen.

Snekkerlære og Kollenopplevelse

1930-tallet definerer Otto Austads utvikling i idretten, som hele tida pekte ut en karriere som skihopper. Men for ham som for de fleste unge idrettsutøvere frarøvet krigen dem fem år i den alderen de virkelig var klare for påvirkning fram mot det som ville komme som voksne. Selv om de trente, var aktive om sommeren og både gikk på ski og hoppet, var det ingen organisert idrett. Det lille som var måtte gjøres illegalt.

I 1946 flyttet Otto til Oslo for å gå i lære hos bekjente som hadde snekkerverksted. Da passet han naturligvis på å komme seg opp i Holmenkollen for å se det første hopprennet etter frigjøringen, et renn som samlet godt over 100.000 tilskuere.

- Det beste minnet jeg har fra Holmenkollen er Fredsrennet i 1946, sa Kong Harald under VM i Oslo i 2011.

I Tysklandsbrigaden

I 1947 begynte hoppkarrieren endelig å ligne noe. Uten noen resultater å vise til måtte Otto starte i c-klassen, som var en dårligste. Vant du et renn der, rykket du opp i b-klassen. Det gjorde Otto. Men så kalte pliktene igjen.

- I mai 1947 ble jeg innkalt til militæret. Gjennom høsten og hele vinteren 1948. Vi holdt til i Holzminden, en liten by syd i Tyskland. Jeg var i ingeniørkompaniet og hadde det veldig bra. Jeg burde vært hjemme og hjulpet brødrene mine med trevarefabrikken vi nettopp hadde startet opp. Men å slippe militærtjeneste den gangen var umulig.

På mange måter ble Tysklandoppholdet opplevelser som ga ham mye. Med fri i helgene fikk de bruke de militære lastebilene til sight-seeingturer i området.

- Vi satt under presenning på lasteplanen når vi kjørte, men vi fikk se mye hver gang vi hadde pauser, mimrer Otto.

Rått talent

Otto kom seg opp i A-klassen som 24-åring i 1950. I dagens hoppsport blir en i den alderen regnet som veteran. Han var et rått hopptalent, med en karriere som i nasjonal sammenheng toppet seg med det som ble betegnet som en sensasjonell seier i Holmenkollen1953.

Utviklingen gikk så raskt at noen begynte å snakke om Otto Austad som et aktuelt navn for OL i Oslo 1952.

- Jeg tenkte ikke på deltakelse i OL, og syntes ikke jeg hadde noe der å gjøre. Jeg hoppa fordi det var moro. Det jeg var interessert i, var å høre på radioen om hvordan det hadde gått da jeg kom hjem etter renn. Jeg ville være foran andre telemarkinger. Andre var mer irritert enn meg for at jeg ikke var aktuell for OL, sier Otto.

Han gjorde det så godt at han ble tatt ut som prøvehopper til OL. Der var det ingen som hoppet lenger enn ham.

- Jeg hoppa lengst av alle, også de som var med i konkurransen. Men jeg hadde ikke det presset de hadde. Ingen vet om jeg hadde taklet det. Så den diskusjonen er uinteressant.

Ingenting får Otto Austad til å si at han skulle vært med i OL-konkurransen. Det er heller ingen tvil om at han mener det.

Positiv presse

Tilbake til seinvinteren 1951 var det ikke alle som mente løpet var kjørt for Otto Austad og OL-deltakelse. Pressen var tvert i mot meget positive til ham. Han ble etter seieren i Oddbakken i mars betegnet som Grenlands nye storhopper, som på grunn av militærtjeneste ikke hadde vært aktuell for NM.

Men noen NM-deltakelse ble det ikke.

Signaturen Fig skrev i en kommentar 8. april: «Otto Austad har hatt sitt gjennombrudd i år og overbeviser helt og fullt. Han startet sesongen midt i februar, men viste med en gang at han lå mange klasser over kretsens øvrige hoppere. Han har det eksplosive i satsen som gir nødvendig høyde, den friske dristigheten som gir lengde og eleganse og den fjærlette avslutningen».

Samme dag meldte pressen at Otto Austad seilte inn i Olympiafarvannet etter sjetteplass i Oddbakken i hard konkurranse, da han var uheldig i første hopp: «Vi har hørt om siljangutten Otto Austad, men vi hadde ikke trodd han var så god. Han var faktisk rennets største overraskelse», sa Norges Skiforbunds Carl Chr. Lange til mediene.

Selv om siljanhopperen bare var med i siste del av sesongen, var Otto Austad på 9. plass over norske hoppere som ble presentert 20. april. «Hans prestasjoner mot slutten av sesongen var av en slik art at vi ikke kan komme forbi ham, selv om vår rankingliste skal være bygget over hele vintersesongen. Austad her nettopp den dristigheten som skal til, og både i Oddbakken og i Skui ga han prover på sine evner som storhopper».

Suksessåret 1953

Otto Austad markerte seg tidlig i suksessåret 1953, men på en litt uvanlig måte. VG skrev om at han mistet skien i nedslaget da bindingen spratt opp og høyre ski forsvant ut i geografien. Farten var stor på det glatte føret, men Austad manøvrerte kaldt og rolig. Fikk slengt foten opp bak på den andre skien og sto støtt som et fjell ned unnarennet og tillot seg også å snu på sletta. Det skapte begeistring. En dansk gjest i bakken måpte av beundring, i følge avisen. Men trekk på stilen ble det. Dommerne kunne ikke ta hensyn til den slags, og noen topplassering ble det ikke tross et godt førstehopp.

- Dommerne fulgte med helt fra vi satte utfor. En gang ble jeg trukket i stil fordi jeg var litt ustø da jeg sparket fra på toppen, sier Austad.

Han ble etter sine prestasjoner gjennom vinteren tatt ut til den sveitsiske hoppuka sammen med Torbjørn Falkanger, Per Tynes og Arnfinn Karlstad. Otto hadde tydelig nok gjort inntrykk på toppene i Norges Skiforbund.

I første renn fikk han sjetteplass i Unterwasser. To dager seinere fulgte han opp med en sterk tredjeplass i St. Moritz. I Arosa hoppet han 2,5 meter over bakkerekorden på trening og ble nummer 2 i rennet. «Det er ikke tvil om at bakkene i Sveits passer krafthopperen Otto Austad», skrev Telemark Arbeiderblad.

- Jeg er fornøyd med resultatene. Men jeg skulle så gjerne ha stått i det siste rennet også. Det hadde vært ennå mer morsomt og gjennomført uten fall. Det hadde også brakt meg en plass høyere på resultatlista, sa Otto Austad til TA.

Bronse i NM

NM i Granåsen noen uker seinere ble ett av de mest dramatiske Norgesmesterskap i historien. Ingen visste hvem som hadde vunnet da de forlot bakken. Grovregningen fortalte at Arne Ellingsen og Arnfinn Bergmann delte gullet, og Otto Austad og Torbjørn Falkanger delte bronsemedaljen. Finregningen viste at Bergmann vant, mens Austad ble nummer tre.

«Otto Austads prestasjoner i utlandet den siste tiden var ingen tilfeldighet. Selv om han gjorde det skarpt i Sveits, var det tydelig på publikum at de regnet ham som en av dagens aller største sensasjonsmenn. Han kilte seg foran Falkanger på to ypperlig solide hopp, og ingenting vil være mer naturlig om Austad går til topps i Holmenkollen», skrev TA om bronsevinneren, der en kanskje kunne mistenke medarbeideren for å være en smule synsk.

Tre dager etter seieren i Kollen stilte han opp i Klosterkollen med et lengstehopp på 33 meter. Ingen nykker selv om Austad akkurat da var landets beste skihopper. Og han fortsatte å ri på suksessen. Han kunne ikke få fullrost bakken da han vant i Drafnkollen og fulgte opp seieren i Holmenkollen.

– Dette er den beste bakken jeg har hoppet i, fortalte han TA etter bakkerekord på 83,5 meter og 19 i stil.

Karrierestopp i 1954

Otto Austad ble regnet med blant hopperne en sentralt i skiforbundet anså som en hopper som kunne prege sporten de nærmeste årene etter Kollenseieren. Slik skulle det ikke gå. Allerede i første renn i januar var uhellet ute. Konkurransen i Hannbialbakken på Kongsberg var mønstringsrenn for VM. Bindingene festet seg i nedslaget, og Austad stupte framover. Han brakk ankel, leggbein og kragebein.

- Det ble satt inne en skrue i ankelen. Men jeg er aldri blitt bra. Det er vondt den dag i dag. Hvordan uhellet skjedde, oppdaget jeg på en skitur flere år seinere. Jeg datt akkurat på samme måte da jeg skulle gjøre et lite hopp over en kul. Bindingene viklet seg i hverandre og jeg stupte overende. Det var årsaken til at jeg datt i Hannibal også.

Med til historien hører at han var den klart beste hopper i Hannibal før uhellet var der.

- Jeg var det vi den gang kalte en krafthopper. Om jeg utnyttet det riktig er vanskelig for meg å si. Jeg hadde ingen trener eller noen som kunne rettlede meg. Jeg hadde kontroll over stil og nedslag. Men jeg så aldri film av meg, bortsett fra noe i Filmavisen en gang. Vi hoppere fra Telemark fikk aldri vite noe om hva vi kunne forbedre. Rettledning var noe jeg savnet. Der hadde hopperne rundt Oslo en stor fordel.

Krafthopperen Otto fikk aldri konkurrere eller trene i bakker det var mulig å hoppe over 100 meter.

- Lengste hoppet mitt var 86 meter i Drafnkollen. Ingen bakkestørrelse hadde over 100 meter. Men vi hadde meget god fart i tilløpet. Der lå vi over 100 km på hoppet.

Hvor god kunne han blitt?

Selv om Otto Austad vant i Holmenkollen 1953, tok bronse i NM samme år, hadde suksess i den sveitsiske hoppuka og satte bakkerekorder omtrent i alle bakker han satte utfor, førte den alvorlige skaden til at vi aldri har fått vite hvor god han kunne blitt. Han fikk aldri instruksjon, verken om sats, selve svevet eller nedslaget. Definert som krafthopper kunne han ganske sikkert gjort noe med nedslaget, hvis han hadde hatt noen til å instruere ham.

Å bo i Oslo eller i nærheten av hovedstaden var en stor fordel. Der satt den sentrale ledelsen i Norges Skiforbund. Klubbene hadde trenere, og hopperne ble tatt hensyn til ved uttak. Å komme fra Siljan betød at du måtte prestere over evne hver gang for at du skulle bli lagt merke til. Det gjorde Otto Austad til de grader da han var ferdig med militærtjenesten og kunne konsentrere seg om hoppingen.

Norge tapte hegemoniet

Fra midt på 1950-tallet mistet Norge det store grepet nasjonen hadde hatt på internasjonal hoppsport. De rutinerte hopperne som hadde dominert begynte å bli eldre og greide ikke følge med i utviklingen. Utlendingene, med finnene i spissen, begynte å gjøre seg gjeldende for alvor. Finlands Aulis Kallakorpi vant i Kollen 1955 og landsmannen Antti Hyvärinen i 1956. I 1957 dukket øst-tyskeren Helmuth Recknagel opp og tok seieren foran finnen Erjo Kirjonen. Det var en mann norske hoppere skulle få mye bry med. Året etter var gikk russeren Nikolai Kamenskij til topps. I disse årene var topplistene nærmest kjemisk fri for norske hoppere.

Bedre gikk det ikke i de store mesterskapene. Finland tok dobbeltseier i VM i Falun 1954 med Matti Pietkainen først.

I OL i Cortina 1956 ble resultatene enda verre. Torbjørn Falkanger falt og ble stygt og skadet seg i det siste mønstringsrennet i Holmenkollen. Det ble hans siste hopp i karrieren.

Arnfinn Bergmann ble syk rett før rennet i Cortina. Reserven Simon Stallvik ble beste norske med 9. plass. Finnene vant igjen. Denne gangen gikk Antti Hyvärinen til topps. Norske medier hamret løs mot fiaskoen og kritiserte hoppledelsen for både å prioritere og ta ut hoppere som var gått ut på dato.

1957 var elendig. I VM i Lahti 1958 var fiaskoen for norsk hoppsport total. Finland tok igjen dobbeltseier. Denne gangen vant Juhani Kärkinen foran Ensi Hyytiä. Asbjørn Osnes fikk godkjent med femteplass. Arne Hoel ble nest beste norske som nummer 13.

Det ble en enorm lettelse da Arne Hoel sikret norsk seier i Holmenkollen i 1959. De virkelig gode hoppdagene kom ikke tilbake før Thoralf Engan og Torgeir Brandtzæg slo gjennom på begynnelsen av 1960-tallet.

Det var disse årene og i dette selskapet Otto Austad kunne utgjort en forskjell for norsk hoppsport. Han hadde kraften, spensten og dristigheten til å komme langt nok ned i bakken. Med god trening og framfor alt god instruksjon hadde han mye å gå på i forhold til topprestasjonene hans i 1953. Ikke minst handlet det om avslutningene av hoppene, som betydde svært mye den gangen. Et fjærlett og godt nedslag var et must.

Men dette er noe vi i Telemark bare kan lure på. Vi skulle gjerne visst hvor god Otto Austad kunne blitt.

Otto Austad har egentlig savnet å hoppe i snart 70 år han.

- Hadde jeg ikke hatt beinet mitt, hadde jeg hoppet ennå, sier han.

Arne Scheies Kollenminner

Arne Scheie var hoppreporter på NRK i en årrekke. Men han ble interessert lenge før det. Faktisk så han sitt første Holmenkollrenn i 1953.

- Jeg så Otto Austad, Torbjørn Falkanger og Sverre Stallvik. Jeg var der med faren min og ble enormt imponert over prestasjonene. Otto Austad vant A-klassen og finnen Eino Kirjonen var best av juniorene. 1953-rennet er ett av mine sterkeste minner fra Kollen, har NRK-legenden sagt i et intervju.