Hun får ofte høre at hun er mye og veldig intens, Inkiri Abrahamsson. En karakteristisk rungende, rå latter er et av kjennetegnene når humoristen og bloggeren er i anmarsj.

Hun har brukt stripa i Bø som catwalk og rånet opp og ned gata med litterære kjendiser i baksetet. Inkiri har filmet sin egen depresjon, blitt telemarksmester i poesislam og opplevd å bli slått ned på dansegulvet. Rett i betongen etter et slag fra en lokal fyr som tydeligvis ble provosert av den ubeskjedne danseløven.

– I begynnelsen var det mange menn som ble aggressive. Her var det ei dame som tok plass, kommenterer Inkiri.

TRANG BARNEVOGN

Nå har bøheringene begynt å venne seg til Inkiri Abrahamsson, selv om hun er typen som kan finne på å danse i hagen med fjærboa rundt halsen. 38-åringen har skuespillerutdanning fra Nordic Black Theatre, bakgrunn fra RadiOrakel og Blitz-huset, og hun ankom Høgskolen i Telemark for å studere kulturfag. Nå har hun en bachelorgrad på cv-en, men holder fortsatt på å venne seg til Bø, til tross for ellevill research i distriktet og aktiv utfoldelse på den berømte studentkroa.

At Inkiri har kommet dit hun er i dag er ingen selvfølge.

– Jeg er et bevis på at man kan strekke seg ut selv om barnevogna var litt trang, sier Inkiri.

Hun måtte bli 32 år gammel før hun klarte å flytte fra Oslo igjen. Hun, som så på Tønsberg som bygda, var lei av å ha dårlig råd og jobbe «på gølvet». Livet gikk i loop og hun planla å bli general i sitt eget politiske parti, Destruktiv front, men valgte i stedet Bø, bygda hun har en tilknytning til. Her har hun fosterbesteforeldrene sine som kan diske opp med «graut på ludagen». Men møtet med studentliv, forelesninger og oppgavekrav ble også en studie i å svelge kameler. Hun kunne ligge dagevis på sofaen og grue seg til å skrive obligatorisk rapport etter feltarbeid.

TRYGDA MEDIEVERKSTED

Til alt hell traff østkantjenta en likesinnet, og til hennes store overraskelse kom den nye studievenninnen fra det forhatte Bærum. Hun hadde kamera, og sammen lettet de på trykket ved å etablere Trygda medieverksted.

– Vi var alt det ingen ville være; voksne studenter på Nav, single og barnløse. Vi slet med depresjon, forelesninger og klassereiser, skratter Inkiri.

De gikk ut og filmet «Den gule angsten», og ufarliggjorde dermed det som kunne gjøre livet tungt. De filmet Inkiri som portvinsaktivist Ellen Charlotte Holger Hansen i rundkjøringa i Bø. De lo av at de var så langt unna samfunnsnormen og det perfekte idealet som formidles overalt, også på sosiale medier.

– Vi filmet «En god, gammaldags depresjon», og vi lo så fælt, mimrer Inkiri, som vant Poesislam på Gvarv med nummeret «Bebreidelsesvals».

KOSEDYRAKTIVIST

Man kan trygt si at Inkiri har gitt Bø noe å snakke om. Hun føler seg av og til som påskekyllingen i julepynten. I tillegg til å kle seg ut som ulike figurer og gå på fest med løstenner i veska, står hun bak karakteren Hølje Torstveit, en tøyelg som har fått mange følgere i sosiale medier. Hølje er kosedyraktivist, glad i jordepler og ingefærøl, og han så dagens lys som utadvendt og jovial bøhering på studentkroa.

– På Kroa var det mange som hadde fordommer mot hverandre. Hvorfor ikke være venner på et så lite sted og se forskjellene som en styrke, tenkte Inkiri og skapte Hølje. Et kosedyr må ta i mot mye snørr og tårer, men Hølje er kosedyraktivisten som er overalt og treffer publikum på tvers. Han kan henge med homsene i Oslo like mye som han råner i Bøgata.

HUMOR SOM SVIREBROR

– Det er jo litt spesielt å være i midten av 30-årene og ta med seg bamsen ut, flirer Inkiri.

Hølje har til og med blitt beæret med en egen jordeplefest på utestedet The Bull Inn i Bø, en slags parodi på Eplefesten i nabokommunen. Som stand up-komiker foretrekker Inkiri å drite ut seg selv i stedet for å være nedlatende mot andre.

– Jeg får ofte høre at jeg er mye, men man må ta plassen sin og tørre å drite seg ut som jente. Vi skal være så vellykka, men det er deilig å være stygg, fæl og deprimert også, sier Inkiri.

Humor har alltid vært en trofast svirebror i Inkiri Abrahamssons liv. Hun har kjent på rotløsheten og kommer fra «skyggesiden», ifølge henne selv.

– Humor er et kjempevåpen, den korteste veien å føre mennesker sammen på. Når man har gått gjennom mye, er det bra å ikke ta alt så alvorlig. Jeg har utviklet galgenhumor, og ledd selv om alt så svart ut. Humor kan også ha brodd, påpeker Inkiri, som lar seg inspirere av alt fra gamle revyer via dragartister til Jonas Gardell, mannen som kan svitsje fra lys til gravalvor på et blunk.

– Jeg pleier å si at det er mye lykke i bare dritt. Det kan alltid bli verre.

Inkiri vil minne folk om at de bør være takknemlige for alt de faktisk har. Åpenhet er et annet våpen hun har alliert seg med.

– Jeg har fått svart humor fra mamma, som har levd mye av livet sitt på gata. Jeg har sett hvor vanskelig det kan være og hvordan samfunnet ser på det. Jeg har sett og observert mye i oppveksten, uttaler Inkiri.

Hun synes det er deilig å ta «fri fra seg sjøl» ved å flytte inn i en karakter hun har skapt.

Før hun tok høyere utdanning i voksen alder, serverte hun blant annet i kantina til Utdanningsakademiet. En dag tok ei kvinne tak i henne og sa at hun ikke skulle være der, hun burde studere. Kvinnen hjalp henne inn i utdanningssystemet. I dag driver Inkiri for seg selv. Hun får eksem og løse knær av ni til fire-jobber, påstår hun. Inkiri ønsker å sette opp show, skrive og ta oppdrag. Hun har laget promofilm for festivalen Bøker i Bø, og jobbet nylig med en musikkvideo til hip hop-gruppa Pinlig stillhet.

RESEARCH PÅ COUNTRYKLUBBEN

– Jeg er et «godkjent tiltak». Sånn ser en naver ut, fleiper hun og fortsetter: – Noen sa at det er en enkel løsning, men jeg har ikke valgt det. Det finnes en årsak. Har du hatt ei trang barnevogn, tar det tid å slå armene ut. Det har tatt tid å få voksenlivet på plass. Bakgrunnen påvirker om man vil eller ei.

Inkiri vedgår at det fortsatt er en overgang å bo i Bø. Hun er glad i Oslo også, men har lært mye av å bo borte. Hun savner graffiti, flere alternative ungdomsmiljøer og muligheten til å se flere typer humor på en scene i Bø.

– Jeg bor her på femte året, men det er vanskelig å få venner. Vennskap i studentmiljøet blir så sporadisk, sier hun og sikter til at folk flytter videre.

– Jeg er tjueatten år, innflytter og utenfor stakittet, ler Inkiri, som drømmer om å dra kreative krefter fra Oslo til «Bø Redneck Lænd», få ting til å skje som gjør at flere stikker innom bygda.

Hvorfor må alle dra inn til byen i stedet for omvendt? Og hvor er egentlig folk i Bø hen? Inkiri har lett etter svaret ved å oppsøke steder hun vanligvis ikke vanker på, som countryklubben, for å gjøre research. Hun elsker nattåpent i Bø og Senterkroa. Å se ut vinduet er det beste kulturstudiet. Hun har også registrert hvordan studentene gjerne blir det de studerer – og hun har funnet ut at mange sitter mye hjemme.

– Rånerne skal ha kred, for de kommer seg i alle fall ut og opp av sofaen, fastslår Inkiri.

– Mange tenker at nå er vi blitt så gamle at vi ikke kan gjøre det og det. Vi setter opp nok gjerder rundt oss sjøl, og jeg er så takknemlig for at jeg har mange unge venner. De har gitt meg mye, og jeg har også turt å utvikle meg som artist i Bø og fått tulle mye på scenen på Kroa.