Sommerjobb som budeie

Artikkelen er over 13 år gammel

ÅMOTSDAL: Suzanne Dahn (23) synes det er en kremjobb å lage ost.

DEL

Høyt ligger geitesetra Nystaul - og vakkert er det. Men den single studenten regner med at hun fortsatt er nettopp det, når seterlivet pakkes sammen til høsten. Det er langt mellom frierne i fjellet - i våre dager.

- Men jeg har alltid hatt lyst til å jobbe på seter. Deilig å få være ute hele sommeren, sier Suzanne Dahn - folkekunststudent i Rauland, opprinnelig fra Bodø.

Nå altså budeie.

BEINTØFF

- Tøft! Sa faren, da hun fortalte om jobben. Og det er det.

Arbeidsdagen starter før sju. 37 geiter skal melkes, før de slippes ut i fjellet. I tillegg kommer ni geitekje født i år, og en bedagelig bukk med en lei tendens til å forsove seg.

Budeia ser fortsatt ikke helt forskjell på dem - forfra.

- Men jeg kjenner dem igjen på jura, fastslår hun, som er boms i seng før klokka slår ti.

- Første uka var beintøff. Jeg er ikke fullt så sliten og støl nå, sier Suzanne, mens hun rører i en enorm gryte over en vedfyrt ovn. Ost lager seg ikke sjøl.

ANNONSE

En annonse i TA ble inngangen til seterlivet. Irene Aarbakk hadde forlengst ordnet budeie til familiesetra, men da hun trakk seg ble det trøblete. Helst ville eieren være budeie sjøl, men med Tårån på tre år og Åsmund på fem måneder blir seterlivet for stritt i år. Så ringte Suzanne: Tilbød null i setererfaring, men melkebøtter med pågangsmot. Senere og for sent ringte flere budeieemner, både fra Trøndelagen og vest i landet. Men ingen fra Telemark.

I 1978 trakk den siste budeia sitt siste sukk, på setra. Den ble liggende tom for både folk og dyr. Småkratt og trær overtok etter hvert som årene skred. Men så ble gamle tradisjoner igjen tatt i hevd.

Nå er det er tredje året familien Aarbakk har drift på den gamle geitestaulen.

- Det er moro å ta opp igjen tradisjoner, sier Irene. Det gamle kulturlandskapet er også på vei tilbake. Først ble det hogd - nå holder dyra vegetasjonen nede.

SNUS OG VENDES

De lager både kvitost og brunost, men har foreløpig bare tillatelse til å selge brunosten. Osten fås kjøpt på staulen, og i to butikker nede i bygda. Man må være rask.

- Forsvinner med en gang, sier Irene, som er stolt av den lyse fargen og milde smaken.

Melka varmes opp til rundt 34 grader, så tilsettes startkultur og løype. Kvitosten som klumper seg tas ut og formes. Deretter skal den tørkes i 60 dager, og snus både morgen og kveld. Resten av melka kokes inn til det Nystaul-folket kaller prim, og som er en skjærbar, brun ost.

GAMMALOST

- Det er nå litt å sette seg inn i, erkjenner Irene: Men det gjelder å ikke miste motet med en gang.

Husbond Jon skulle gjerne sett at det ble noen kyr også, - han vil ha gammalost, slik han husker mor lagde den. Men fjøset er for lite - foreløpig.

- Han har truet med å gi meg nytt fjøs til 40-årsdagen, sier Irene - beredt til å yste gammalost på strak arm.

- Jeg kunne ikke lage noe da vi startet opp her, så alt kan læres.

Artikkeltags