På øya Hovden på Møsstrond midt i Møsvatn bor søstrene Anlaug, Marjit, Tone og Åshild Hovden.

For å rekke første time på Rauland skule klokka 08.35, kan de ikke gå ut av døra hjemme på gården seinere enn halv åtte.

- Hun kommer oftest sist ut av døra, sier Tone (12) og peker på lillesøsteren Marjit (10 ½).

 

Marjit liker ikke å stå opp på morgenen, men med en båttur på tre kilometer og en busstur på 33 kilometer før klokka ringer inn, er det ingen bønn. Hver eneste dag bruker jentene to timer på transport til og fra skolen.

Prøver å lure mora

Mens det ennå er stille i stua, sitter far i huset og nyter en kopp kaffe.

- Han heter Harald, og da må han være konge, sier Anlaug.

Morgenrushet på Møsstrond er en båt på vei inn til Varland klokka 06, og en til noen minutter før klokka 08, i tillegg til båten med søstrene på vei til skolen.

Når klokka nærmer seg halv sju begynner jentene å gi lyd fra seg. Mamma Hilde Hovden har dekket på frokostbordet.

- Jeg går rett i stua og spiser etter å ha stått opp, sier Marjit, mens hun tusler rundt i morgenkåpa.

Frokosten foregår i stillhet helt til Tone rister på juicen, og det viser seg at korken ikke er skikkelig skrudd på. Anlaug (9) påpeker at det er juice i smøret. Tone gir storesøster Åshild (14) skylda for at korken ikke er på.

- Vil du springe å kle på deg, Marjit, befaler mamma Hilde.

Marjit smiler lurt, og viser at hun er ferdigkledd under morgenkåpa. Hun skal lure mora.

- Foreløpig går det bra, svarer Hilde på spørsmål om hvordan det er å ha fire jenter i hus som skal stå opp, stelle seg og spise frokost samtidig.

Kjedelig med båt

På slaget halv åtte går jentene ut døra. De trekker glidelåsen helt opp i halsen, og hutrer litt i det kalde morgendraget. Åshild går med åpne sportssandaler. Det gjør hun stort sett alltid, forteller de andre søstrene.

På veien ned til brygga må de gå forbi Møsstrond kyrkje og kirkegården.

- Jeg synes det er småskummelt å bo ved siden av kirkegården når det er mørkt og jeg ser bort dit, forteller Tone.

- Der er mamma kirketjener, og jeg er mini-kirketjener, sier Marjit stolt.

Vel om bord i båten er det godt og varmt. Noen ganger kan det blåse hardt over sundet til Varland, men det har aldri skjedd at jentene er forsinket til skolen på grunn av vinden. En gang snødde det så mye at veien ikke ble brøytet, og da kom de for seint.

- Snøscooter er morsommere enn båt, sier Tone.

Hun kaster blikket ut av vinduet på båten. Kanskje tenker hun på at vinteren ikke er så langt unna. Da må de kjøre snøscooter fire kilometer før de kan sette seg på skolebussen.

 

- Jeg synes det er litt kjedelig å kjøre båt, sier Anlaug.

For Tone er de første 15 minuttene på skolebussen de verste.

- Jeg må sitte 15 minutter uten å snakke med noen, klager hun.

Etter 15 minutter i stillhet kommer ei klassevenninne om bord på bussen

- Kan du ikke snakke med søstrene dine, da?

Tone rister på hodet og smiler.

Førstemann til mølla

Det er oftest pappa Harald som kjører døtrene over sundet fra Hovden til Varland, men denne dagen var det mamma Hilde som tok jobben. Hun har et ærend i Rauland. Når de legger til ved brygga på Varland etter båtturen på litt under ti minutter, spretter jentene ut av båten og trasker opp til bussen som venter. Ingen av de har faste plasser.

- Det er førstemann til mølla, sier Tone.

Søstrene er alltid først om bord i bussen.

Før jentene ble født var det internatskole rett ved siden av gården der de bor. Den ble lagt ned i 2002. Anlaug, Marjit, Tone og Åshild sier det ikke gjør noe at de har en lang skolevei med båt og buss.

- Vi er vant til det. Det er bare slik, sier Åshild.

- Jeg liker at det er sånn, sier Anlaug.

Når klokka er halv fire på ettermiddagen er de hjemme på øya igjen. Da er det dags for lekser. Neste morgen gnir de nok en gang søvnen ut av øynene og setter seg på båten til skolen.