Premiere som gnistret

Artikkelen er over 13 år gammel

Det var til tider intenst på scenen da det nyskrevne teaterstykket «Rotte på loftet» hadde premiere mandag på Teater Ibsen. En dikters barndom og en skremmende myte smeltet sammen.

DEL

Det er StøpeSkien som står bak oppsetningen, og den vises to ganger daglig for elever i 5. til 7. klasse hele uka på Teater Ibsen i Skien. Stykket er skrevet av 21 år gamle Joakim Fink Graasvold, som debuterer som manusforfatter.

Å ha rotte på loftet kan forresten bety at en begynner å bli smårar, blant flere ting.

MYSTIKK

I «Rotte på loftet» møter vi Henrik Ibsen, 12 år gammel, som samtaler med den mystiske, eldre damen som han og brødrene delte loft med på Venstøp, faster Plough.

Publikum tas med rett inn på loftet i første scene, og vi blir værende der forestillingen ut.

Scenografien er relativt enkel, med opphengte klær og laken, pluss noen møbler. Lyssettingen er også ukomplisert.

FORSTYRRET

Faster Plough er en forstyrret skikkelse som ikke alltid kan skille mellom fantasi og virkelighet. Skiftet mellom tilstandene er løst på en effektiv og troverdig måte av instruktør Sylvia Salvesen.

Faster Plough forteller om sin tidligere ektemann som brukte for mye penger og som forsvant. Hun har jevnlig temperamentsutbrudd.

Henrik leker med dukker og er bekymret over foreldrenes krangling. Han virker veldig voksen for alderen.

Begge skuespillere, Cecilie Graasvold og Henrik Berg Larsen, gjør sin roller på en troverdig måte.

GAMMELMODIG

Det er flere referanser til Ibsens teaterstykker, og det virker mest som krydder med unntak av «Lille Eyolf», som jo som kjent har med en rottejomfru. Men det er historien om «Rottefangeren fra Hameln» som skaper mest dramatikk. Den er forunderlig og grusom på en gang. Faster Plough forteller den med en glød og innlevelse som kan få tilskuerene til å hoppe i stolene. Nei, det lønner seg å holde sine løfter!

Det kan være en innvending at «Rotte på loftet» er noe gammeldags i stilen, den gir klare assosiasjoner til et klassisk Ibsen-drama for voksne. Dessuten hadde humor minimal plass. Slutten kom muligens noe brått på oss i salen. Men uansett er oppsetningen et godt stykke arbeide, og en må bare la seg imponere over innsatsen til den unge manusforfatteren.

Artikkeltags