På eventyr gjennom 43 land

Bjørn Heidenstrøm har syklet, gått og padlet gjennom 43 land for å skape oppmerksomhet. Ikke for seg selv, men for mennesker på flukt og i nød.

Bjørn Heidenstrøm har syklet, gått og padlet gjennom 43 land for å skape oppmerksomhet. Ikke for seg selv, men for mennesker på flukt og i nød. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Bjørn Heidenstrøm har syklet, gått og padlet gjennom 43 land for å skape oppmerksomhet. Ikke for seg selv, men for mennesker på flukt og i nød. – Hvis jeg hadde tatt inn over meg alt det jeg hadde sett, hadde jeg blitt lammet, sier han.

DEL

– «Jeg har en strålende idé,» sa jeg. Jeg skal sykle fra Oslo til VM i fotball i Sør-Afrika, samle drakter og sy dem sammen til et symbol på at fotballverdenen tenker på 43 millioner mennesker som er på flukt. Foruten å si at jeg er klin gæren, sa noen at jeg faktisk kunne lykkes, sier Bjørn Heidenstrøm, «den skalla mannen fra Herøya», som han kaller seg.

Det var starten på en utrolig reise på langs av verden for den tidligere fotballspilleren.

DRØMMEN OM EVENTYR

Drømmen om eventyrene er tungt investert i Heidenstrøm. De sitter utenpå kroppen og driver ham til stadig nye ekspedisjoner, enten det er en padletur mellom Notodden og Skien, eller en 3300 kilometers ekspedisjon langs Donau.

Overalt er kameraet med, og han deler villig opplevelser og historier gjennom bildene, i sosiale medier, og holder mange foredrag rundt om i landet.

– Jeg er ikke noen ekspert på arv og miljø, men som nordmann tror jeg mye ligger i folkesjela. Jeg vokste opp med å høre om heltene våre; Heyerdahl, Nansen og Amundsen, og da jeg ble voksen kom Monsen og Ousdal. Jeg har vokst opp i en jakt- og fiskefamilie, så det startet nok der, sier Heidenstrøm.

KLIMAKSET

Vi hopper litt tilbake. Til klimakset, det mest emosjonelle øyeblikket i livet hans. Til 2010, under åpningen av Soccer City stadium i Johannesburg foran VM i Sør-Afrika.

I en av vip-boksene sitter Heidenstrøm utmattet og gråter.

Han har nettopp dusjet etter 3300 kilometer på sykkelsetet gjennom Europa og Afrika. En reise gjennom land på randen av borgerkrig og flyktningleire der mennesker lever med kummerlige forhold og dyp fortvilelse og fattigdom.

Inn på banen bæres det endelige resultatet av blodslitet: En drakt sydd sammen av 700 fotballdrakter han har samlet sammen på veien.

– For meg toppet det alt. Drømmen var virkelighet, og «The shirt» ble anerkjent på høyeste nivå. VM har ikke noe symbol, så da brukte de dette i stedet. Det er kult for en liten Herøya-gutt.

FOR FLYKTNINGER

Medier fra 85 land fulgte hans ferd på sykkelen, og laget saker som rettet verdens oppmerksomhet på mennesker i flukt, på oppdrag fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

– Hvordan kan en lang reise, kombinert med fotball, sørge for at CNN, TA og BBC lager overskrifter om flyktninger? Jo, ved å lage et symbol som binder fotballen sammen. Et symbol som 700 personer kan si de har vært med på. Folk som Elton John, Wayne Rooney og Lionel Messi sa at det var dritkult. Det ble en supersuksess, sier «Heiden».

Som sin barndoms helter, er det drømmen om det ukjente som lokker ham på tur, å kartlegge hvor ens egne grenser går. Men det er ikke alltid nok til å fange oppmerksomheten som er hans salgsvare.

DYRKE ET EVENTYRLIV

– Jeg har lyttet til Sven Gangdal, som besteg fem topper over 8000 meter. Han sa at det går an å dyrke et liv med denne typen utfordringer. Han fortalte meg at da Arne Næss jr. som første nordmann kom ned fra Mount Everest, ble han ønsket velkommen av Kongen. Men da Sven kom ned, var ikke vaktmesteren fra ungdomsskolen der en gang.

– Det fortalte meg at jeg må være mer kreativ. Jeg må gjøre noe nytt. Etter en gåtur mellom Oslo og Kristiansand, der jeg samlet inn mange penger til Røde Kors, begynte jeg å jobbe og planlegge på «grupperommet» mitt, og hadde veldig flaks med at folk har hatt lyst til å kjøpe oppmerksomhet av meg, sier Heidenstrøm.

Og slik har han fortsatt. I 2012 padlet han stående 3300 kilometer fra Basel i Sveits, langs Rhinen og Donau, frem til Svartehavet. Denne gangen hadde han Røde Kors sitt Savnede barn-prosjekt i ryggen.

Stort sett har han kommet hjem igjen blakk og sliten, og tatt det med ro før hans utemmelige engasjement har satt ham i sving igjen. Da er det godt at folk gjerne vil høre historiene hans.

– Jeg holder mye foredrag, og det utgjør en stor del av inntekten min.

FRYKTEN I BAKHODET

Noen ganger var turene hakket tøffere enn det han hadde regnet med. Frykt og farer følger med på kjøpet.

– I Afrika hadde jeg griseflaks. Det brøt ut borgerkrig og epidemi i flere land akkurat etter at jeg hadde reist gjennom. På Donau holdt jeg på å drukne fire ganger på grunn av virvelstrømmer og meterhøye bølger. Da var jeg veldig redd, og satt som en jentespeider og hulket, og hadde mest av alt lyst til å gi opp. Men så står man opp om morgenen, får en kaffen og prøver en dag til, forteller han.

Nå har kona lagt ned veto mot å reise i farlige land. Kanskje like greit. Fra reisen gjennom Afrika er det noen ting han ikke husker, fordi hjernen jobbet så på høygir.

– Det tok fire-fem måneder før jeg var normal igjen etter den turen. Jeg er kompis med folk, men samtidig måtte folk vite at jeg var én de ikke hadde lyst til å kødde med.

– Du må virke som du er et hardt bytte. Hvis noen ville slå meg slå meg ned og tatt kamerat mitt, ville det være fire årslønner for dem. Jeg vet hva jeg ville gjort: jeg ville klinka den skalla idioten i bakhodet. Jeg var kjempesliten fysisk og mentalt.

– HELDIGSTE I VERDEN

Da han endelig kom frem til Sør-Afrika i 2010, fikk han besøk av kona, og de reiste sammen til en flyktningleir med TV2 på slep, for å være vitne til hvordan mennesker på flukt har det. Under den turen gjorde Heidenstrøm en erkjennelse som satt langt inne.

– I leiren var det en kvinne som snart skulle føde, hun hadde ikke mat, ikke rent vann, og det var kuldegrader. Da kona mi kom ut fra det stedet, spurte hun hva vi kunne gjøre for å hjelpe. Da svarte jeg: Det eneste vi skal gjøre akkurat nå, er å reise til hotellet i Johannesburg. Hvis vi lar oss slå ut hver gang vi ser noe fryktelig, blir vi lammet. Vi må ikke stoppe å leve norsk, men heller se hvor ofte vi klarer å bli til hjelp. Hvis du drar ned og inntar all tragedien, da klarer du ikke gjøre noe med det. Da stopper det, det blir bare vondt, forklarer han. Hva sitter man så igjen med etter tusenvis av inntrykk i flere titalls land, bortsett fra at man er noen opplevelser rikere?

– Den aller største verdien jeg sitter igjen med, er perspektiv. Jeg har sittet rundt bålet når folk blir syke og dør fordi de ikke har medisin og de bor i en jordhytte. Andre steder har det vært opplevelsen av at «Jøss, her er det 40 prosent arbeidsledighet, men for en livsglede! Det må jeg lære meg.» Før alle disse turene kunne jeg sitte i en bilkø og banne. Men det gjør jeg ikke lenger. Det er en gave fra disse turene. Jeg er den heldigste i verden, sier Heidenstrøm.

Artikkeltags