Gå til sidens hovedinnhold

Dag 13 Fra Tveitsund over Gautefall til tre kilometer før Bostrak og Sputnik

Artikkelen er over 3 år gammel

TVEITSUND: Dagen endte på nesten 27 kilometer

Torsdag morgen startet i Tveitsund og veien oppover mot Gautefall er forholdsvis smal.

Men lengden er det ikke noe å si på. Motene kunne ta motet fra en. Jeg stirret og svelget, men da kom rett og slett mannen som sammen med sin kone spanderte en nydelig middag i går kveld, kjørende etter meg, med en kurv bringebær. Tusen takk Yngvar og Berit.

 

Nissedal og Treungen er, som en av de lokale fortalte meg, i den sørlandske utkanten av bibelbeltet. Ulike menigheter står sterkt her. I tillegg til det vi før kunne kalle statskirken, er også frikirken viktig i Nissedal. Og rett ved siden av nydelige Treungen kirke er det, som seg hør og bør, et stort bedehus. Om det er konkurranse om sjelene her er ukjent for meg, men alle som besøker Nissedal og kommer kjørende over Gautefall legger ganske sikkert merke til at troen står sterkt i bygda.

 

Troen på et mer høvelig vær, er imidlertid i ferd med å svekkes. Selv om det er lovet regn lørdag og søndag er det nå så knusktørt at man aldri har opplevd maken. Høyballer er blitt gull verdt og blir visst omsatt til rekordpriser.

En gård jeg vandret forbi hadde fått satt opp en pumpe i elven og sprøytet vann på brunsvidde jorder, men det så ikke ut til å hjelpe mot 30 grader, skinnende sol og tørr vind.

Støvet er også blitt en faktor. Mine tanker gikk både til John Steinbecks «Vredens druer» om den ødeleggende flerårige tørken kalt «dust bowl» i 30-tallets Oklahoma og andre nærliggende stater. Jeg tenkte også på de to franske filmene fra Provence, «Jean de Florette» og «Manon og kilden» fra 1980-tallet. Jeg anbefaler forresten varmt både boken til Steinbeck og filmene regissert av Claude Berri med Yves Montand, Gérard Depardieu og Daniel Auteuil i hovedrollene.

Bildeserie

Slik var Oves dag 13

 

Jeg kan ikke si at Gautefallheiene har minnet så mye om Provence før, men nå var det som å være i de knusktørre og hete områdene litt inn fra Middelhavet. Forøvrig traff jeg noen fine tyske ungdommer som var på leir på Fjelltun og gjorde det alle ungdommer til alle tider har gjort. Flørtet litt, med gitar som kamuflasje.

 

Jeg rakk ikke helt ned til Sputnik-land og Bostrak og har noen kilometer dit i morgen. Kanskje jeg rekker innom til Sputnik og fru Vivian som har invitert på kaffe.

Ellers håper jeg å klare å passere gjennom Drangedal sentrum, Prestestanda og begynne på den naturskjønne veien mot Kilebygda.

Det er tre marsjdager igjen. Både gutten og beina er glade for det. Ha en nydelig torsdagskveld og takk for at du er med på tur.