Opplevde det verst tenkelige

I Afghanistan: Et bilde av Jesper Bjørnhøy fra Langesund på patrulje i Afghanistan. Foto: privat

I Afghanistan: Et bilde av Jesper Bjørnhøy fra Langesund på patrulje i Afghanistan. Foto: privat

Artikkelen er over 4 år gammel

SKIEN: Skiensmannen Knut Morten Johansen (48) og Jesper Bjørnhøy (26) fra Langesund er to av de over 120 000 nordmennene som hittil har tjenestegjort i utlandet. Bjørnhøy opplevde det verst tenkelige, at en kamerat og kollega ble drept.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

- Det er veldig viktig at både veteraner som sliter og deres pårørende vet om tjenestene kameratstotte.no og kameratstøttetelefonen (Les mer om disse tilbudene lenger ned i saken). De pårørende til de som får problemer blir lett indirekte ofre, sier Johansen, som dro til Libanon i 1983/1984.

- Mer tilfeldig før

- Jeg er en av dem som har hatt en veldig grei erfaring med utenlandstjenesten. Jeg reiste ut som 18-åring, så jeg var veldig ung, og jeg utdannet meg til fallskjerminstruktør, sier Johansen. Til daglig jobber han som fengselsbetjent i Telemark fengsel avdeling Skien, og han er også kjent i lokalmediene som leder i Skien Frp. Johansen mener at de norske soldatene som sendes ut i dag er bedre forberedt enn før.

- Det som skjedde den gangen kan sammenliknes litt med at de 16-åringene som var skoleleie i gamle dager kunne dra til sjøs. Det var litt tilfeldig hvem som dro ned, og da vi kom hjem var vi samlet i tre dager, så dro vi hver til vårt. De fleste klarer seg bra, men alle veteraner kjenner jo noen som sliter, sier Johansen.

Han viser til tall fra Pårørendeforeningen for krigsveteraner som oppgir at 200 norske veteraner har tatt selvmord siden 1978.

- Fem veteraner tok livet sitt bare i desember i 2010, sier Johansen, som sammen med nå avdøde Morten Bergsholm fra Tønsberg politistasjon i årevis holdt kurs og foredrag for forsvar, politi og helsevesen.

- Derfor har jeg truffet svært mange veteraner før og etter utenlandstjeneste, og det er derfor jeg engasjerer meg i denne saken, sier Johansen.

Drept av veibombe

Jesper Bjørnhøy (26) startet i Telemarksbataljonen etter førstegangstjenesten, og han har tre kontingenter bak seg, hovedsakelig i Nord-Afghanistan. Den siste perioden han var ute var i 2009/2010. Bjørnhøy, som er ferdig utdannet fra Politihøyskolen om et halvt års tid, sier at de ble godt mentalt forberedt før de dro.

- Men det er ikke alt en kan forberede seg mentalt på. Vi mistet en kar i laget, og da fikk vi sendt to psykologer ned. Jeg tror at mange av de som er der nede opplever ting som er nødt til å forandre dem på et vis, sier Bjørnhøy.

Den 25. januar i 2010 gikk kolonnen deres på ei veibombe. Én ble drept og to ble skadet.

- Det var i en periode hvor det var som verst der nede. Det var nesten daglige skuddvekslinger, flere rakettangrep og vi destruerte 10-12 veibomber, sier Bjørnhøy, som i januar i år ble tildelt Forsvarets medalje for sårende i strid.

- Det er jo en anerkjennelse. Jeg tror at alle i troppen min føler at kulene var litt for nærme noen ganger, sier Bjørnhøy.

I 1988, fire år etter at Johansen hadde kommet hjem, fikk FN-styrken i Libanon Nobels fredspris.

- Det føltes som en veldig anerkjennelse, og da var det plutselig folk som ville høre om tida i Libanon igjen, sier Johansen.

En annen virkelighet

Mediehverdagen var svært annerledes da Johansen var i Libanon, sammenliknet med da Bjørnhøy var i Afghanistan.

- Vi hadde ikke telefon og vi ringte ikke hjem på et halvt år. Til sammen mista over 20 nordmenn livet i Libanon, uten at en hørte så mye om det her hjemme, sier Johansen.

For Bjørnhøy og hans medsoldater var mediehverdagen blitt helt annerledes. Nyttårsaften 2009 var han og medsoldatene i ei skuddveksling som varte imellom sju og ni timer, hvor de var nære tap av liv.

- Det utviklet seg til gatekamper, hvor vi jager Taliban ut av en landsby, forteller Bjørnhøy.

Noe blir filmet, og et klipp hvor en «fulltreffer» mot fienden går inn blir kommentert med «herlig». Filmklippet blir vist på nyhetene, og det skaper reaksjoner her hjemme.

- Det store spørsmålet for mange her hjemme er hva en skal ha til middag. Det store spørsmålet for oss der nede er om alle vil være i live når dagen er over. Soldater er soldater, og når en er i en lang kamp på liv og død, så kan en ikke alltid forvente at vi er politisk korrekte innad, forklarer Bjørnhøy.

- Blir ikke trodd

Johansen sier at mange veteraner opplever at det er vanskelig å snakke med andre hjemme om alt som har skjedd.

- Veldig mange veteraner opplever at folk her hjemme ikke tror på det de forteller, sier Johansen, som understreker at de fleste veteraner klarer seg bra.

- Det er veldig viktig at vi ikke stempler alle veteraner som ofre, selv om det er noen få som trenger hjelp. De aller fleste er ressurssterke og flinke folk, sier Johansen.

- Etter halvannet år kom marerittene

SKIEN: - Etter halvannet år hjemme så begynte jeg å merke problemene. Da kom marerittene og søvnløshet. Hvis noen uforvarende dultet meg i ryggen, så kunne jeg få en reaksjon, sier Svein Brekke.

Svein Brekke var i Libanon i 1989.

- Vi som var der på den tida måtte skrive under på ei taushetserklæring. Til og med ovenfor min egen familie måtte jeg være taus om det vi hadde opplevd. Da jeg kom hjem tilbød Forsvaret meg fem-ti minutters prat med en psykolog som stilte noen irrelevante spørsmål, så leverte vi fra oss utstyret og dro hjem. Noe av det som heldigvis har blitt litt bedre nå er oppfølginga, og nå har de også fått et veteransenter, sier Brekke, som fikk posttraumatisk stressyndrom etter utenlandstjenesten.

- I «HØYGIR» HELE TIDA

- Visse krigssituasjoner kan du aldri forberede deg på, sier Brekke, som forteller at også veteraner som ikke har opplevd direkte livstruende hendelser kan få posttraumatisk stressyndrom, siden en hele tida har gått i «høygir» - forberedt på at det verste kan skje.

- Når en er i en krigssone så blir en satt i en spesiell modus, og de fleste skadene er faktisk senskader, sier Brekke.

Han sier at stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide (H) kom med en interpellasjon til forsvarsministeren den 14. desember i år, hvor hun etterspurte bedre oppfølging av krigsveteraner.

- Og det var en tverrpolitisk enighet om at det arbeidet skulle fortsette, og det er nettopp det vi veteraner jobber for, sier Brekke.

FACEBOOK-GRUPPE

Han sier at mange veteraner sliter i møtet med Nav og Statens pensjonskasse (SPK).

- Men mitt møte med Nav her i Skien har faktisk vært ganske positivt, så det virker som om de her har bedre kunnskap om veteraner, sier Brekke.

Sammen med noen andre veteraner har han opprettet ei lukket Facebook-gruppe for veteraner og deres pårørende – kalt «IntOps – Vennegruppe for Veteraner».

- Vi har hjulpet veldig mange. Men jeg må presisere at vi er ei vennegruppe, og ikke ei støttegruppe. Det som også er viktig her i Grenland er at de som sitter i bystyrene og kommunestyrene kanskje kan følge opp veteranene bedre og at de får en oversikt over hvor mange veteraner de faktisk har. NVIO har 7300 medlemmer på 57 lokallag, og også et lokallag for Vestfold og Telemark, hvor de har en kontaktperson. Mange veteraner tar sitt liv etter årevis med kamp i NAV/SPK-systemet rundt i landet, noe politikerne må ta på alvor, avslutter Brekke.

- Fra krig til hverdag kan bli vanskelig

SKIEN: Overgangen fra et opphold i en krigssone til en vanlig hverdag i fredfylte Norge kan bli vanskelig, og nettjenesten kameratstotte.no har hatt økt pågang nå i desember.

Mental Helse på Frogner hovedgård i Skien drifter nettjenesten kameratstotte.no i samarbeid med Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO).

Ragnar Holm i Mental Helse sier at de startet opp nettjenesten 1. september i 2008. Holm, som selv har erfaring fra utenlandstjeneste, sier at tjenesten er et lavterskel-tilbud for veteraner, soldater og deres pårørende.

- Økning nå i desember

- Nå kjører vi en reklamespot på TV2, så vi merker økt pågang. Istedenfor å ta en telefon så kan en skrive inn på et lukket område, hvor vi ikke ser noe annet enn kjønn, alder og yrke. Vi har henvendelser fra alt fra folk som er hjemme på perm, til veteraner som var i Gaza på 1950- og 60-tallet. I desember har vi hatt 10-15 meldinger, sier Holm.

Han sier at det er ei økning i antall henvendelser, og at det kan skyldes reklamen de har hatt på tv nå i jula.

- Vi er opptatt av åpenhet, og det har kanskje ikke vært så mye kultur for det for veteraner. Men det å være litt åpen om problemer kan gjøre det lettere det litt enklere å takle problemene i hverdagen, sier Holm.

De får inn alt fra korte til lengre meldinger, og de lover svar innen 24 timer.

- Vi har foreløpig fått midler til tjenesten for ut 2013, sier Holm, som legger til at de er avhengige av nye tilskudd for videre drift.

8000 hjem

Når det gjelder kameratstøttetelefonen (800 48 500) som NVIO driver har det ikke vært noen merkbar økning nå i desember. Den døgnåpne hjelpetelefonen for veteraner og deres pårørende betjenes av tidligere veteraner.

Men generalsekretær Thor Lysenstøen i NVIO utelukker ikke at det vil bli ei økning i antall henvendelser framover, med de over 8000 norske soldatene som er kommet hjem fra Afghanistan.

Leder for kameratstøtte i NVIO, Knut Østbøll, sier at de opprettet nettjenesten fordi dagens soldater bruker sosiale medier framfor telefontjenester.

- Vi er litt spente

- Vi så at bruken av telefonen begynte å avta litt, og det har også en sammenheng med at gamle Libanon-veteraner har fått en anerkjennelse og flere har fått erstatning. Og vi er jo litt spente på hva som skjer nå i forbindelse med Afghanistan. Men det kan ta flere år før folk får problemer. Det lengste jeg vet om er en som først fikk problemer etter 25 år. Spesielt gutter og menn kan ha en tendens til å vente lenge før de oppsøker hjelp, sier Østbøll.

Han legger til at dagens norske soldater som blir sendt ut er langt bedre forberedt enn tidligere, og at de også får mye bedre oppfølging underveis i tjenesten.

- Så vi håper at det skal gå bra, men vi er litt spente framover, sier Østbøll.

Artikkeltags