Tiur viste hvem som var sjefen på veien. Les den sjarmerende historien fra TA-leser Torleif Fredriksen.
Vi var på sykkeltur igår,på en av Løvenskjolds skogsbilveier. Dagen var fin, bare noen lette skydotter som seilte sakte over himmelbrynet. Vi fant oss en koselig rasteplass ved et vann, og snart dufta det herlig av nykokt kaffe. En løvsanger underholdt oss fra noen busker i nærheten, og en måltrost sang av full hals fra ei gran oppe i lia.
Etter en lang og god hvil, var det på tide å ta fatt på hjemturen, som skulle vise seg å by på overaskelser. Da fikk vi virkelig stifta nærmere bekjentskap med en våryr herremann.
Midt i veien hadde han tatt plass, og forsvarte reviret sitt nebb og klør. Her ville han ikke ha noen rivaler. Da han fikk øye på noen syklende inntrengere, reiste han fjær og raste mot oss. Vi kom oss av syklene for nå skulle vi virkelig få overvære en spillegal tiur på nært hold. Og duverden som den bryska seg. Tok peiling på sykkelveska, hakka med nebbet, og slo med vingene så det smalt.
Så raste den etter Mikkel på syv år, som blei ganske forskrekka over den ufine oppførselen.Han foran og tiuren etter. Men sinnataggen var rask, og Mikkel fikk smake både et skarpt nebb og kraftige vingeslag bak. Vi trakk oss litt unna og betraktet denne skogens villmann på avstand.
Det er ikke alle forunt å overvære tiurens vårspill på kloss hold. Må si det det var en flott naturopplevelse. Som oftest må en fryse seg gjennom kalde vårnetter, for å oppleve den ellers så sky storfuglen. Og for Mikkel var det nok en opplevelse han seint glemmer.